Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Porsgrund, 15. september 1926
I går hadde vi generalforsamling her i Porsgrunds elektrometallurgiske a/s∗. Foruten styret, hvoriblant er riksrettens eneste venstremann, borgermester Kjølseth∗, møtte kun statsminister Gunnar Knudsen∗.
Efter generalforsamlingen kom vi inn på den nettopp fremkomne innberetning fra granskningskomiteen i Den Norske Handelsbank∗, der forøvrig ennå ikke foreligger for offentligheten, men som statsministeren øyensynlig hadde lest, og som jeg også har hatt anledning til å kikke i – i et "konfidensielt" eksemplar. Statsministeren var aldeles konsternert over dens innhold og uttalte, at den bank jo ikke hadde drevet regulær bankvirksomhet, men den rene svindel. Jeg tillot meg å bemerke, at den vesentligste grunn hertil vel var, at banksjef Volckmar∗ hadde hatt all makt, da han foruten å være banksjef også hadde vært formann i direksjonen, og oftest hadde handlet egenmektig – undertiden også bak det øvrige styres rygg. Jeg tilføyde, at jeg allerede under den forrige krise i 1899, da Volckmar var sekretær i den da havarerte industribank∗, og jeg som advokat for flere franske banker, der var kreditorer i denne bank, hadde hatt atskillig med ham å gjøre, var fullt på det rene med, at han var en mann, der, tross en viss dyktighet, ikke besatt den pålitelighet og de øvrige karakteregenskaper, man må kreve av en ledende bankmann, og at jeg hadde fått et så dårlig inntrykk av ham, at jeg ikke alene hadde holdt meg selv, men også alle mine klienter borte fra denne bank. Jeg sa det med hensikt. Ti under de vanskelige krigsår var det jo nettopp banksjef Volckmar og direktøren∗ for det senere så sørgelig bekjente forsikringselskap Norske Lloyd∗, i hvilket selskap statsministeren var representantskapets ordfører, der sto statsminister Knudsen nær, og med hvem han pleiet råd, og det hendte ikke sjelden, at han avviste folk kun med de ord: "Herr Volckmar" eller "Herr Whist sier noe annet". Ved å fremstille seg som den eneste større banksjef, der var rettroende venstremann, oppnådde hr. Volckmar, at regjeringen flere ganger sendte ham avsted som Norges offisielle representant til de store internasjonale økonomiske konferanser efter krigen, bl.a. til konferansen i Geneve.
Og herved var der av regjeringen gitt ham et stempel som en av våre ledende finansmenn. Det ville derfor sikkert overfor utlandet virket meget uheldig, om umiddelbart efter de andre store bankmiserer, som man knapt hadde fått tid til å fordøye, også hr. Volckmars bank var ramlet over ende.
Det var sikkert derfor med rette, at våre ledende finansmenn overfor Berge∗ i 1923 fremhevet, hvilket sterkt inntrykk Handelsbankens innstilling ville komme til å gjøre i utlandet, og at den kunne bli skjebnesvanger for hele landets utenlandske kreditt.
Nå er altså statsminister Knudsen på det rene med, at Volckmar er en svindler, men det var jo litt vanskelig for Berge å vite eller skjønne, at man ikke kunne stole på de regnskaper og de opplysninger, en av den tidligere regjerings høyt betrodde menn fremla for landets finansminister.
Statsminister Knudsen svarte intet til mine bemerkninger om Volckmar.