Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 16. september 1926
Jeg kommer nettopp hjem fra et besøk i Gustav Vigelands∗ atelier∗, hvortil der for alminnelige mennesker er meget vanskelig å få adgang. Da Freia Chokoladefabriks styre tenker på å innkjøpe Vigelands gruppe av en ung kvinne ridende på en bjørn, for å anbringe den i parkanlegget ved fabrikken, åpnedes portene for oss. Kunstneren var ikke selv til stede, men hans intime venn høyesterettsassessor Bonnevie∗ var vår kyndige cicerone.
Jeg er aldeles betatt og overveldet av denne kunstnergigants produksjon – og jeg er ikke i tvil om, at når monolitten, fontenen og de store grupper er brakt på plass, vil Norges hovedstad være i besittelse av et kunstnerisk storverk, som vil overstråle det meste av, hva selv de eldste og største kulturland kan fremvise. Vigeland er i besittelse av en så overveldende fantasi og er et så overdådig rikt formende geni, at han jevnbyrdig inntar plassen ved siden av verdens første billedhuggere, selv om man går helt tilbake til den antikke greske kunst.
Særlig gjorde gipsavstøpningen til monolitten med alle de i hinannen innfiltrede menneskeskikkelser – kvinner, menn og barn om hinannen, der alle streber mot høyden og lyset, et uforglemmelig inntrykk.
Men også de deilige kvinneskikkelser og bedårende barnegrupper på fontenens bronseskål og kraften i de store granittgrupper virket betagende.
Monolitten er i disse dager lykkelig og vel brakt inn til Oslo og skal nå føres videre til Tørtberg i Frognerparken. Alene innhuggingen av figurene i denne vil ta flere år, og det er vel tvilsomt, om jeg vil oppleve den dag, da det hele arrangement er ferdig og på plass. Jeg føler meg derfor lykkelig ved, at jeg har fått anledning til å avlegge dette besøk i Vigelands atelier. De timer, jeg tilbrakte der, var en opplevelse for livet.
Og det er meg uforståelig, at en kunstkjenner som Paul Wittry∗ – konservatoren ved Louvre – kunne forbli kald og uforstående overfor disse kunstverker.