Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, september 1925
Den norske krone vedblir å stige med en fart, der snart blir foruroligende. På mindre enn 1 år er pundkursen i forhold til norske kroner gått ned fra over 32 kroner til ca. 22 kroner.
Var den norske krone tidligere altfor depresiert på de utenlandske børser, synes det nå, som om utenlandske valutaspekulanter driver den kunstig i været og opp over dens virkelige aktuelle verdi, og at kronen er blitt en kasteball i disse spekulanters hender.
Når bortses fra en del statsøkonomiske teoretikere, som professorene Jæger∗ og Aarum∗ og dr. Keilhau∗, er sikkert de fleste meningsberettigede – der ikke har rent personlige interesser i kronens nedskrivning – enige i, at vårt mål bør være å arbeide kronen opp til pari igjen, og at alle gode krefter i dette land sammen bør arbeide mot dette mål.
Men om tempoet herfor hersker der desto større meningsforskjell. Min venn og kompanjong Hieronymus Heyerdahl∗ mener således, at kronen hurtigst mulig bør komme opp i pari og har også den lyse tro, at dette ikke bare kan, men vil skje i løpet av et halvårs tid.
Jeg deler ikke hans optimistiske syn, og jeg tror heller ikke at en så hurtig stigning bør skje, da det vil medføre alt for megen ravage i hele vårt økonomiske liv.
Så lenge våre offentlige finanser – så vel statens som kommunenes – er så dårlige, at ny gjeld fremdeles må stiftes, og skattetrykket derfor er blitt tyngre for hvert år som går, og så lenge prisnivået holder seg så høyt, at lønningen til arbeidere og funksjonærer ikke kan settes ned i noe omfang der monner, bortsett fra at arbeidslønningene også er tariffbundet for måneder fremover, vil efter min mening kronens ytterligere hurtige stigning medføre slike ulykker for vår eksportindustri, våre fiskerier og vår skipsfart – med andre ord de fleste av våre store inntektsgivende næringsveier – at man kan risikere å stå overfor en økonomisk katastrofe av et omfang, der ikke er gitt noen å ha blott noenlunde sikker oversikt over.
Og må flere av disse næringer, der allerede nå lider under de sterke påkjenninger bukke under, hvorledes vil det så gå med de få norske storbanker, der ennå er oven vande?
Går en eneste av disse over ende, vil på ny mistilliten til bankene bre seg så sterkt og hurtig, at selv en bank, der ikke er særlig sterkt knyttet til disse næringsgrener, vil kunne få vanskeligheter med å ri stormen av.
Det er jo ikke vanskelig å forstå at industrien, som i råstoffinnkjøp og arbeidstariffer har kalkulert og måttet kalkulere med en langt høyere verdi på de fremmede valutaer, de mottar i betaling for sine varer, må lide ganske betraktelig, når disses inntekter reduseres så radikalt, som kursnedgangen i fremmed valuta angir.
Hvis kronen holder seg på det nåværende nivå en god tid fremover, vil kanskje ennå en del industrier kunne få så vidt balanse i sitt budsjett, idet de jo, hvor det gjelder innkjøp av råstoffer fra utlandet, efterhånden vil profitere av kronens stigning, og derved – selv om man først til neste år vil kunne få arbeidslønningene nedover i forhold til prisnivået – i alle fall få noen kompensasjon. Men skal kronen stige ytterligere og med de siste måneders fart, vil nok mange industrier bli nødt til å stanse, og vi vil bli vitne til en arbeidsløshet, som vi tidligere ikke har sett her i landet.
Og det vil da sikkert ikke kunne unngås, at stat og kommuner må tre støttende til, og de offentlige budsjetter stige.
Men kan stat og kommune få utpint mer av sine allerede overbebyrdede skatteytere og med den sviktende skatteevne?
Er de fremtidige auspisier for handel, industri og skipsfart alt annet enn oppmuntrende, får vi heller ikke se bort fra, at kronens stigning også har sine lyse sider. Den må jo lede til, at prisnivået efterhånden synker så betraktelig, at dyrtidens trykk for de mange i alle fall lettes noe, og at det kan bli utsikt til, at arbeidslønningene efterhånden kan komme så meget ned, at vi igjen blir konkurransedyktige.
Når der derfor fra enkelte hold innen industri og skipsfart tas til orde for, at man med alle midler må søke å bringe kronen nedover igjen, er jeg dypt uenig.
Vi plikter som gode samfunnsborgere å se hen til de allmenne interesser og finne oss i de ofre, som foreløpig vil følge med kronestigningen og glede oss over, at vi er kommet et stykke på vei i det tunge arbeid oppover mot kronens paritet, om vi enn kunne ha ønsket, at tempoet hadde vært noe langsommere og mer i overensstemmelse med kronens indre kjøpekraft. Ingen der ser litt lengre, enn nesen rekker, har vel kunnet være i tvil om, at veien opp mot kronens paritet vil bli både tung og besværlig og vil kreve både savn og ofre av oss alle.