Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, september 1925
Et tidens tegn er det, at de gamle familier ikke lenger har råd til å sitte med sine store luksuseiendommer her i byen.
I sommer har fru generalkonsul Kiærs∗ arvinger solgt Søholm∗ – Drammensveien nr. 74 – til den tyske stat, der skal benytte den som legasjonsbolig, og i disse dager har vår nabo ingeniør Alfred Stabell∗ solgt villa Kasbah∗ – de Besches∗ gamle løkke Drammensveien nr. 106 – til grosserer Janson∗, en innflyttet bergenser.
Begge eiendommer er omgitt av store hager og parker og har en sjelden vakker beliggenhet med lange strandlinjer til Frognerkilen, og særlig villa Kasbah er efter min mening den vakrest beliggende eiendom i hele byen med vid utsikt over fjorden og øyene i denne.
Det er nå så mange av de gamle, store villaeiendommer i byen til salgs, at prisene på den slags eiendommer er gått betraktelig ned.
Det er allikevel ganske bemerkelsesverdig, at den tyske stat, der skriker ut over all verden om sin fattigdom, har råd til å erhverve seg en så kostbar eiendom til sin legasjon, så meget mer som der må ofres betydelige summer for å gjøre den skikket til dette bruk, og dessuten for sitt kanselli oppfører en ny, større bygning på tomten. Den franske minister har gjennom mange år forgjeves anmodet sin regjering om et beskjedent tillegg til, hva der kan fåes for Huitfeldts gt. 3∗, for å få et passende legasjonshotell. Den franske stat har ikke råd. Men det er jo forskjell på seierherrer og beseirede!
For oss er det vemodig å se disse eiendommer og hjem, hvor vi har nytt så megen gjestfrihet og vært med til så mange strålende fester, og hvorfra vi har så mange glade og lyse minner, gå over på fremmede hender.