Ad Notam Online | Forsiden | Bind 14: 1920
Kristiania, 18. februar 1920
Ententemaktene har oversendt Tyskland listen over de krigsforbrytelsere, de krever utlevert overensstemmende med fredstraktatens bestemmelser. Listen omfatter flere hundre personer, deriblant kronprinsen∗, prins Eitel Fritz∗, der anklages for tyveri av forskjellige kunstgjenstander fra de slott, hvor han har hatt kvarter, storhertugen av Hessen∗, likeledes anklaget for tyveri, den tidligere rikskansler Bethmann-Hollweg∗, der forlanges utlevert av Belgia, generalfeltmarskalkene Hindenburg∗ og Ludendorff∗, den første anklaget for de hensiktsløse ødeleggelser på vestfronten under tyskernes første tilbaketog i 19.., admiral von Tirpitz∗, anklaget for ubåtkrigens grusomme gjennomførsel og videre en rekke generaler og offiserer, industridrivende, der har bortført maskiner og ødelagt fabrikker m.v.
Uaktet Tyskland jo måtte være forberedt på denne utlevering, der jo var betinget i fredstraktaten og vedtatt av Tyskland, har kravet dog vakt en storm av forbitrelse fra alltyskerne∗ og helt til sosialistenes rekker. Og den tyske regjering har likefrem erklært det for en umulighet å efterkomme kravet, da ingen tysk mann eller myndighet ville stille seg til disposisjon til dets gjennomførelse. Det har neppe heller vært klokt av ententen å søke dette krav gjennomført, uaktet man nok kan være enig i, at der burde statueres et eksempel for å vise verden, at der selv i krig er grenser for hva man kan sette seg ut over av menneskelige lover, og at en rekke av krigsforbrytelsene inderlig vel har fortjent å stilles frem til alminnelig forakt og få sin straff. Stemningen i England, der like efter krigens avslutning var mer rødglødende enn noe annet sted for, at de, der hadde gjort seg skyldige i krigsforbrytelser, skulle stå tilrette, en stemning som Lloyd George∗ måtte ta alt hensyn til under valgkampanjen der, er nå også snudd om.
Og da alle tyske partier – selv alltyskerne – særlig hadde rast mot at de tyske krigsforbrytere skulle stilles for ententens domstoler og erklært at hvis prosessene ble ført ved tyske domstoler, var det en helt annen sak, har ententen resolutt tatt det kloke skritt å gå med på, at krigsforbryterne stilles for den tyske riksrett∗ i Leipzig, og at man vil frafalle kravet om utleveringer, såfremt det viser seg, at denne vil stille seg helt objektivt og upartisk. Alltyskerne er så blitt helt forbløffet over denne ententens eftergivenhet, som de ikke hadde tenkt seg mulig, og raser nå, efter at de er fanget i sitt eget garn enn mer over den forsmedelse, som vil bli tyske offiserer til del.
Enkelte av krigsforbryterne og deriblant storhertugen av Hessen har allerede reddet seg over den hollandske grense, hvilket jo synes å tyde på, at han ikke har altfor god samvittighet med hensyn til de tyverier, han er beskyldt for.