Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1915
17. februar 1915
Mammas∗ bisettelse i krematoriet på Vestre gravlund i går var i all sin knugende tristhet en smukk seremoni. Kapellet var fylt til siste plass, og der var et blomsterflor, som jeg sjelden har sett, bl.a. en praktfull krans fra kongen∗ og dronningen∗. Også her forrettet pastor Hygen∗, der også ved denne anledning fremhevet hennes rike og varme hjerte, der spredte lys og trøst overalt, hvor hun kom. Ja i sannhet ved hennes båre kunne det sies, at der efter henne vil bli et savn, som aldri kan fylles, og det ikke bare blant hennes nærmeste. Hennes hus sto åpent for slekt og venner, og hun var det bånd, der bandt dem sammen, og for dem, som hun visste hadde det ondt og trengte hjelp, var hun alltid rede til å hjelpe.
Jeg kan ennå liksom ikke fatte, at jeg aldri mer skal se henne eller tale med henne og føle varmen fra hennes store kjærlighet til oss. For barna, som hun omfattet med den mest rørende kjærlighet, vil savnet ikke bli minst. De har også vært dypt grepet.