Ad Notam Online | Forsiden | Bind 12: 1914
26. juli 1914
Det ser ut, som der trekker uværsskyer sammen på Europas storpolitiske himmel. Efter at den serbiske student∗ den 28. juni i Sarajevo hadde myrdet den østerrikske tronfølger∗ og hans gemalinne∗, og de efterfølgende undersøkelser syntes å peke hen på, at der bak dette mord lå en vidt forgrenet serbisk sammensvergelse (der arbeidet mot et Stor-Serbia som mål, og med hvilken offisielle kretser i Serbia ikke var ubekjent), har der til stadighet fremkommet antydninger om, at Østerrike ikke lenger ville finne seg i de storserbiske agitasjoner, men ville treffe kraftige forholdsregler for å få satt en stopper for disse. For noen dager siden meldte telegrafen så, at Østerrike hadde sendt Serbia et ultimatum, hvori der oppstiltes en rekke punkter, som Serbia skulle gå inn på i anledning av den inntrufne begivenhet. Blant Østerrikes fordringer var bl.a., at østerrikske embetsmenn skulle delta i undertrykkelsen av den mot Østerrikes territoriale integritet rettede serbiske bevegelse. Så fremt Serbia ikke uavkortet antok samtlige punkter i den østerrikske note innen 48 timer, ville Østerrike avbryte den diplomatiske forbindelse med Serbia.
Det var snart temmelig klart for verden, at så fremt Serbia skulle anta også den ovennevnte fordring, ville det gå inn på en fordring, som var uforenlig med en suveren stats verdighet – Serbia kunne med andre ord ikke akseptere den i dens helhet. Og det har da Serbia heller ikke gjort. Det har strukket seg så langt som mulig for å tilfredsstille de østerrikske krav – visselig ikke uten sterkt påtrykk fra de europeiske makter for å unngå en konflikt, hvis rekkevidde ingen kan overse, men de punkter, der likefrem krenket dets suverenitet, har det måttet avvise. Der var nok av ydmykelse allikevel i, hva Serbia hadde måttet sluke.
Til tross for Serbias forsonlige svar, har den østerrikske minister straks forlatt Beograd. Begge makter mobiliserer, og krigen dem imellom synes uunngåelig. Kan den så lokaliseres? Neppe. Russland lar nok ikke Serbia i stikken, og hva vil følgene bli? Står den europeiske krig, som vi i det siste desennium stadig har hørt om, men som alltid i siste øyeblikk er blitt avverget, virkelig nå for døren?
At begivenhetene har utviklet seg raskere enn ant, turde den omstendighet bevise, at den franske republikks president∗ for tiden befinner seg på reise for å besøke det russiske og de skandinaviske hoff, og i går befant seg i Stockholm. Hit til Kristiania skal han efter bestemmelsen komme onsdag, og Barbara∗ og jeg er buden til mottakelse i den franske legasjon om eftermiddagen og til gallamiddag på Det kgl. slott om aftenen. Ennå er der i alle fall ikke kommet noe avbud fra ham. Er det et godt omen?