Ad Notam Online | Forsiden | Bind 7: 1894
Kristiania, 31. desember 1894
Det er ikke alltid den lyseste stemning man befinner seg i, når man på årets siste dag tenker tilbake på det år som er gått. I alle fall har det vært tilfellet med meg disse siste år. Fattig og tomt har livet syntes meg, imot hva jeg drømte det i mine første ungdomsår. Og dog skulle jo disse år midt i den rikeste ungdom, mens hjerte og sinn ennå er mottakelige for inntrykk og kan gi rom for de sterkeste følelser, være livets fest, av hvis minner man kunne hente livsmot og livslyst for kommende år.
Jeg føler meg derfor så usigelig lykkelig, når jeg i dag ved å tenke tilbake på det forløpne år føler, at jeg ennå har meget av livslyst og livsglede tilbake, og at fremtiden atter står for meg i den samme rosenglans, som da jeg for 10 år siden drog ut fra barndomshjemmet full av lyse forhåpninger og med hendene åpne for å fange lykken og leve livet med i all dets rikdom. Atter vugger jeg meg i lyse drømmer om lykke og gjenfødt ungdom. – Drømmer? Nei, ikke drømmer. Ti hun kan ikke tale til meg på denne måte eller se på meg med sine store, deilige øyne således, som hun ofte har gjort i den siste tid uten å nære de samme følelser for meg som jeg for henne. Ellers måtte hun være den samvittighetsløseste kokette....... Nei, nei, det kan ikke være mulig. Imidlertid må jeg snart ha visshet, ti jeg holder ikke lenger ut denne spenningen.
Jeg sendte henne i dag noen blomster med takk for alle de deilige timer, hun har beredt meg i det år som svant.
Vedlagt dagboken ligger et kort som lyder:
De synes vel jeg er et utaknemligt
menneske! Jeg havde jo haabet
at træffe Dem paa gaden for
personlig at takke for de deilige
blomster, De var saa elskværdig at
sende mig – men. – Tusen tak
baade for de og for al hygge i det
gamle aar! Et riktig godt nyt aar
med alle rimelige ønskers
opfyldelse!
Deres forbundne
Barbara Ihlen