Ad Notam Online | Forsiden | Bind 7: 1895
Bygdø allé 13, ved årsskiftet 1895
Så ble de da til virkelighet alle mine forhåpninger og lyse drømmer. Helt siden hin 21. februar∗, da vi betrodde hinannen vår unge kjærlighet, har livet vært som en eneste fest, i hvilken ingen, selv den minste disharmoni har brakt noen forstyrrelse. Kun er vår kjærlighet blitt rikere, fullere og helere for hver dag, som er gått. Og jeg tror, jeg kan si, at Barbara og jeg
"ere skabte for hinanden
som to bølger, der ved stranden
blive strømmende til een?"∗
Måtte jeg bare til takk for all den lykke og glede ved livet, jeg skylder henne, kunne evne å gjøre tilværelsen så lys og lykkelig for henne som mulig.
(Udatert etterskrift, trolig 1902)
Da jeg bladde i min dagbok og så, at jeg intet hadde nedtegnet i den i disse mange år, måtte jeg uvilkårlig tenke på de kjente ord: "Les pays heureux n''ont pas de histoire"∗. Og dog rommer disse 7 år for meg så meget av lyse og gode minner og så mange begivenheter, som hører til de viktigste og betydningsfulleste i et menneskeliv.
Det bilde av et liv i kjærlighet og arbeidsfred, som jeg utmalte for meg, da jeg for 6 år siden hjemførte Barbara som brud, er i disse år blitt til virkelighet. Vårt lune, lille hjem er blitt et sted, hvor en stille lykke bor til huse, og hvor to menneskesjeler har smeltet sammen i forståelse og hengivenhet, inderligere og dypere for hvert år som er gått.
Og derfor stiger der opp til Deg, min manndoms elskede, fra mitt hjertes dyp en takk så rik og full, at ord ikke kan gjengi den.
-----
Når jeg ser tilbake på de svunne år, da vil jeg alltid først og fremst minnes de sommermåneder i 1896, som gikk forut for vår lille datters fødsel. I vårt lille hjem i Bygdø allé 13 levde vi i disse måneder kun med og for hinannen, ganske borte fra hele den øvrige verden. For Deg, min kjære hustru, rommet disse måneder meget av legemlige lidelser og fysisk smerte, men hvor ofte sa Du meg dog ikke – ofte med et smil gjennom dine tårer, hvor lykkelig Du allikevel følte Deg!