Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
Om bord på "Donau”, 18. august 1887
På lang avstand så vi Gibraltarklippen∗ heve seg opp i horisonten mørk mot himmelens skinnende blå og det blå glitrende hav. Vi dampet rundt den og gled sakte inn på havnen. Foran oss lå byen med dens hvite, skinnende hus klatrende opp ad de mørke fjellsider. Likesom i La Valletta ble "Donau", straks vi hadde kastet anker, omringet av en mengde båter med handlende, som fallbydde alt, hva hjertet kunne begjære. Om eftermiddagen var vi i land for å se festningen. Og efter å ha løpt ”fra Pontius til Pilatus”, dvs. fra vår konsul til forskjellige militære embetsmenn, fikk vi aller nådigst tillatelse til å bese den. Vi stiger opp ad veier, hugne inn i fjellet, hvor man ved hvert annet skritt stanser foran uthulninger i fjellet, hvor der er anbrakt kanoner med munningen rettet ut mot et lite hull i fjellet, hvorigjennom dagslyset trenger inn. Fra toppen en glimrende utsikt ut over Middelhavet og hen til den afrikanske kyst. Forøvrig har byen lite å by på. En til i går aftes annonsert tyrefekting måtte vi renonsere på, da ingen kan slippe ut gjennom byens porter efter solnedgang, og vi skulle lette anker ved midnattstid. Også i Gibraltars gater er der et broket folkeliv. Overalt de røde engelske uniformer. Ofte ser vi Albions sønner kurtiserende en mørkøyd andalusierinne, som fremdeles bærer det korte skjørt og den tradisjonelle kniplingsmantilje om hodet med en blomst stukket kokett inn mellom de mørke flettinger. De mange marokkanere, som oppholder seg her, unnlater heller ikke å gi gatelivet sitt preg.