Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Kristiania, 22. oktober 1884
I sommer utkom der en bok: "Judith Fürste"∗. Forfatteren var Adda Ravnkilde∗. Den blev lest av mange tross forfatterinnens ukjenthet, og et nytt opplag blev snart nødvendig. Hva som skaffet boken størst utbredelse, var kanskje noen anbefalende ord som Georg Brandes innledet den med. Det er en merkelig og lærerik bok.
Ikke just fordi "Judith Fürste" står høyt som kunstverk betraktet; den er full av ubehjelpeligheter, og stilen er uten eiendommelighet og språket ofte for fargeløst. Og dog fortjener boken denne mottakelse. Ti det er en bok av en kvinne om en kvinne. Det er et kvinnehjertes historie fortalt således, som det kun kan skje ved en kvinnes selvbekjennelser og iakttakelser. Derfor er den verdifull, denne fortelling om en kvinne, som efter lange kamper og tunge lidelser først sent lærer å forstå å elske.
Kanskje kommer den tid snart, da forfatteren gir oss mennenes historie, og forfatterinnene kvinnenes. - - Man taler så meget i våre dager om Ibsens kvinneskikkelser, og man priser disse skjønne skikkelser som noe av det verdifulleste i Ibsens produksjon. Og dog tror jeg, fremtiden vil si, at det er som mennenes dikter Ibsen er blitt stor og fortjener vår beundring.
– Ti forfatteren, når han vil skildre mennene, ser og iakttar mennene i samfunnet, hvorledes de lever, og hvorledes de handler – og han har et sammenligningsledd i seg selv. Overfor kvinnen mangler han dette sammenligningsledd.
Hvem leser Bjørnsons "En hanske" og fru Edgrens∗ "Sanna kvinnor"∗ og ikke ser, at fru Bark, Lissie og Bertha langt mere hører livet til enn fru Riis og Svava. - -