Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Trondhjem, 10. mai 1884
– Uff, hvor jeg kjeder meg. Dagene glir så uendelig langsomt og så uendelig ensformig, nesten som et stueurs tikk–takk, tikk–takk. Å være flittig, kun å leve i disse latinske bøker og matematiske formler – uff! Men jeg får vel være standhaftig nå disse par uker før artium begynner. Eksamen artium står for meg som en mørk kladas foran et riktig sollyst landskap.
Onsdag var jeg til en avveksling i teateret og så Emile Augiers∗ så bekjente skuespill "Giboyers sønn"∗. Man gjør bekjentskap med samfunnstilstander og samfunnsproblemer i det franske samfunn i begynnelsen av sekstiårene. Forfatteren har briljant skildret og stilt i skarp motsetning det franske aristokratis og demokratis tenkemåte og anskuelser i disse tider. Skuespiller Garmann∗ hadde dannet en god type av den gamle, radikale Giboyer med sin brennende kjærlighet og oppofrelseslyst for sin sønn; på sine steder var kanskje hans spill vel outrert. Ja – det er sant, så har jeg lest Erik Skrams∗ "Gertrude Coldbjørnsen"∗, denne lovsang til kjærligheten, denne bitre refselse av disse "uanstendige forhold", som bærer legitimitetens stempel. Man må beundre bokens fine analyse og forfatterens psykologiske sans. Og hvor full av åndrikheter er ikke "Gertrude Coldbjørnsen"? Man liker seg så inderlig godt blant disse åndrike mennesker som Fabricius, Gertrude og Thora, man nyter deres samtaler, leser dem opp igjen og opp igjen, for riktig å la dem gli ned. Det er likesom med de Zeuthenske og Berkowske familier i Gjellerups∗ "Romulus"∗: Man kommer til å holde av dem, og vil så nødig forlate dem.
Og hvilket mektig problem i "Gertrude Coldbjørnsen", at ethvert forhold mellom mann og kvinne, som ikke er avlet og båret av kjærlighet, er usedelig i bunn og grunn. Man gisper, når man ser ut i livet omkring seg og ser, all usedeligheten, det kristne, det legitime ekteskap rommer. Det svartner for ens øyne av kalkede graver.