Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Trondhjem, 13. oktober 1883
Alt svinner, intet står fast. Vennskap stiftes og oppløses - - ingen bånd er sterke. Så svant illusjonen om det ideelle vennskap, jeg dristet meg til å tro på. Aldri tenkte jeg denne sterke, usvikelige tro skulle rokkes. Men så med engang kom der som is i mitt blod, sympatien vek litt efter litt bort. Der ble en kløft mellom oss, videre og bredere, jo lenger det led på tiden. Nå skjønner jeg altfor godt, at den aldri kan fylles og utjevnes, aldri ××××× En avgrunn mellom oss, og bruddet måtte skje!
Atter står jeg alene. Alene skal jeg atter oppta kampen her i livet. Men tross min ensomhet synes jeg meg sterkere, mer kamplysten enn før.
Var jeg bare revet løs fra alle disse fine, usynlige men dog så tunge, så hemmende lenker, hvori man innvikles, så følte jeg meg enda mer kampferdig. Engang må jeg dog kunne vikle meg ut av dem, men bare da ikke både livsmot og kamplyst er kverket.