Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883
Trondhjem, 8. mars 1883
Hvorfor skal så mange av våre medmennesker sulte, lide, kjempe en fortvilet kamp om tilværelsen, utsatt for allehånde fristelser, når andre knapt vet, hvortil de skal anvende sine rikelige midler? Hvor mange av de stakkars fattige, som forbanner den time de kom til verden, bare for å gjennomgå alle slags sorger og lidelser, for "å leve et liv som de ikke har bedt om". Og så har de i et svakt øyeblikk, drevet dertil som oftest av den trykkende nød, gitt efter for sine slette instinkter, overtrådt Guds bud og blitt besmittet av synd. Er dette rettferdighet? - - - - . Nei, det kan ikke være så . . . . . . . .
Slike opprørske tanker kommer stundom over meg, jeg kjemper og jeg kjemper mot dem. Men de legger seg knugende over meg. Jeg kan ikke for det; der synes å være så meget sant i det. – Stakkars fattige medmennesker, dere har min fulle medlidenhet! Tro ikke, jeg dømmer deres handlinger så strengt som visse andre. Jeg undres ikke over, at dere hater den slekt, som fornemt og nedlatende ser ned på dere, og fra hvis dører dere blir vist tilbake med hån og spott. Det er kun i sine festtaler og slikt noe de fantaserer litt om "vi er alle brødre og søstre" osv.
Den trøst man forsøker å utgyte over dere, det er stadig den samme: "I skulle tålmodigen lide til enden". Kan da aldri deres tålmodighet briste? Jo, det kan og må den! Dog dette er jo opprør! Dog tankene lar seg ikke drepe.