Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Lunheim, Hankø, 29. juli 1882
I går var der aftenunderholdning nede i salongen, som bestod av tablåer og opplesing. Blant tablåene tiltalte især et meg. Det var en scene fra det norske bondeliv, en vinteraften familien har forsamlet seg omkring peisen, mens gamle bestemor forteller ungdommen minner fra de dager, da hun var jente. Hvor fullt av poesi var ikke dette bilde! Hvem kjenner ikke denne gamle bestemor, som, når hun forteller om sin ungdom, blir begeistret, øyet gnistrer, hun får likesom sin ungdomskraft tilbake, når hun tar de gamle likesom nedlåste minner frem igjen.
Minnene, de gode gamle
venner fra vår ungdomstid
begynte atter seg å samle
rett som fugl i sollys li
(A.K.)
Og der, hvor hun har glemt noe, setter fantasien i sin livlighet litt til. Den gamle, bøyde bestemor retter seg opp, oppflammet ved minnets makt for atter å falle sammen, når fortellingen er forbi.
En ung bondejente ble fremstilt av den fagreste kvinne jeg har skuet, i nasjonaldrakt tok hun seg dobbelt henrivende ut. Ingen billedhugger kan danne et fagrere, mer formfullendt ansikt. Øynene mørkt brune og sprudlende, huden fin og skjær, figuren fullendt i alle former.
-----
I disse dager har her vært liv på øya i anledning den i dag avholdte kappseilas. Henved 40 à 50 seilbåter var fremmøtt. Det var et stolt og herlig skue, da disse båter satte seg i bevegelse henad vannflaten, den ene skute fagrere og dyktigere seiler enn den annen!
-----
Nesten hver aften kl. mellom 10 og 11 går jeg solo en tur på "klippene". Det er så deilig i stillhet og kunne gå og hengi seg til sine egne betraktninger. "Klippene" er egentlig en halvøy, som skyter ut i fjorden, og hvis ytterste spisser er blottet for trær. I den vakre, halvmørke aften er det så stille der ute, kun vannets skvulping mot klippene eller plask av en hjemvendende fiskers åretak avbryter tausheten. I det fjerne, langt, langt ute lyser Ferder fyr. Stjernene tennes litt efter litt, og månen kaster sitt melankolske skinn hen ad vannflaten og på de mørke graner og furuene på neset like ovenfor. Minnene strømmer over meg, i fjor sommer sprang jeg omkring så forelsket som en yngling, for første gang berørt av kjærlighetens sødme, kan være det. Men illusjonene forsvant som skummet på den perlende champagne. . . . de dype blå øyne, det rike bølgende hår, de yndige smilehull, . . . de brennende kyss og de svulmende favntak.