Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Oslo, november 1937
Jeg var i går i middag, som Glommens Brukseierforening∗ gav i anledning avsløringen av et maleri av dets adm. direktør Kristian Furuholmen∗, der i år er falt for aldersgrensen. Jeg er nå den eneste av denne forenings stiftere som ennå sitter i dens styre.
Ved middagen satt jeg ved siden av fylkesmann Christensen∗. I samtalens løp kom vi inn på hvor mange av de unge akademikere, der sluttet seg til den kommunistiske bevegelse. Fylkesmannen mente at mange av de unge nærmest var det som "mitläufer"∗ til det parti, som hadde makten. Han hadde lagt merke til at mange av de unge sekretærer, som han støtte på i departementenes korridorer, var utstyrt med "hammer- og sigdemblemet" i sine jakkeoppslag for å inngyte seg hos makthaverne. En av våre dommere fortalte meg for en tid siden, at han hadde måttet si til sin fullmektig, at han forlangte at han fjernet emblemet fra sin jakke, når han møtte i retten.
Og det er kanskje ikke så meget å undre seg over, når man ser, hvorledes der ved besettelsene av offentlige stillinger – først og fremst innen kommunene – i første rekke spørres om, hvorvidt ansøkeren har sin "medlemsbok" (i Arbeiderpartiet) i orden. Dyktighet og ansiennitet kommer i annen rekke. Nepotismen brer seg mer og mer, og det blir vanskelig for svake sjeler å holde seg rakrygget og vedstå seg sine anskuelser. Det gjelder jo levebrødet. Men at denne "mitläufer"-ånd fører til demoralisasjon i mange retninger, er dessverre ikke tvilsomt.
-----
På grunn av middagen i Glommen Brukseierforening ble jeg dessverre forhindret fra å være til stede ved det foredrag, som den kjente franske marineoffiser og forfatter Claude Farrère∗ holdt i går aftes om sin kollega både som offiser og romancier Pierre Loti∗. Barbara∗ var der og var meget begeistret over foredraget, både dets innhold og den charmerende form hvori det ble fremført, uten støtte i noe manuskript.
Og ingen skulle vel heller være nærmere til å forstå og vurdere Pierre Lotis liv og litterære fortjenester enn Claude Farrère. Begge var de som sagt marineoffiserer og hadde under sine tokter blitt betatt av livet og folkene i Østen; særlig det gamle Tyrkia, til hvilket handlingen i flere av begge forfatteres romaner er henlagt, hadde tatt deres hjerter fanget.
En av Claude Farrères fineste romaner, "L''homme qui assassina"∗, der skaffet ham hans berømmelse som forfatter, foregår i Konstantinopel og en av hans siste, "Les quatre dames d''Angora"∗, gir en meget interessant skildring av den revolusjon i tyrkisk familieliv og hele livsoppfatning som Mustapha Kemals∗ (Atatürks) lovgivning og den oppløsning av de gamle muhamedanske seder han har gjennomført, har ført med seg.
Efter foredraget var der stor mottakelse i den franske legasjon∗, hvor jeg ble forestilt for og vekslet et par ord med den selebre forfatter, der var en kraftig skikkelse og riktig typen på en gammel sjøulk.
Barbara hadde en lengre samtale med ham, og han hadde overfor henne utøst sin bitterhet over de franske politikere, der førte sitt land lenger og lenger mot avgrunnen.
Han hadde fortalt, at han regelmessig drakk en flaske champagne mellom 1. og 2. frokost, men for øvrig ikke smakte vin eller alkohol, heller ikke til måltidene.