Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Stockholm, 24. oktober 1937
Grand Hotel∗
Jeg er her inne sammen med direktør Throne Holst∗ for å bese Freias datterfabrikk Marabou∗ efter de store utvidelser, denne fabrikk har undergått. Marabou er nå en så moderne fabrikk og har en så stor produksjon og beskjeftiger så mange arbeidere, at den snart vokser moderselskapet over hodet. Marabous vekst og fremgang, efter at Throne Holsts sønn Henning∗ overtok ledelsen – tidligere var det svenske disponenter – er høyst bemerkelsesverdig og tjener den unge forretningsmann til megen ære. Og han har samtidig likesom sin far hatt et åpent øye for de sosiale forpliktelser, som i vår tid påhviler de store industriselskaper.
Det var meget interessant å gå gjennom fabrikken i Sundbyberg og se, hvor praktisk og rasjonelt alt var innrettet, og det var gledelig å se den artistiske smak, der gjorde seg gjeldende i byggverk og innredninger.
Også Marabous spisesal for funksjonærer og arbeidere er meget vakker og skal dekoreres med malerier av maleren Lindquist∗, der for tiden oppholder seg i utlandet på Marabous bekostning for å gjøre studier til disse.
Vi spiste frokost sammen med funksjonærene i spisesalen og efter samme meny som for arbeiderne, der får et kraftig måltid varm mat for 30 øre.
Det var morsomt å konstatere, hvor vennlige, forekommende og høflige alle arbeiderne – og ikke minst de kvinnelige arbeidere – var mot oss under vårt besøk i fabrikken. I så henseende er der en stor forskjell fra deres norske kolleger, der sjelden hilser og alltid ser sure og tverre ut.
-----
I går spiste vi lunsj i den gamle Bellman-restaurant "Gyllene Freden"∗ på Söder∗ – morsomme kjellerlokaler og godt kjøkken, og derefter reiste jeg ut på en eftermiddagsvisitt til min gamle venn Thorsten Laurin∗ og frue, der var beleilig der for å bese hans malerisamling, og jeg benyttet anledningen til et gjensyn med de gamle kjenninger av kunstverker og til å se alle hans mange nyervervelser, siden jeg sist besøkte ham. Ragnar Hoppe∗ har skrevet en katalog∗ over Thorstens samlinger med en rekke avbildninger – et tykt imponerende verk, og Thorsten har vært så vennlig å forære meg et av de særlig nummererte eksemplarer av denne.
Da jeg skulle på en Strindberg-premiere på Kungl. Dramatiska Teatern∗ om aftenen, og Laurins neste dag skulle reise ut på landet på besøk hos prins Wilhelm∗, fikk vi ikke anledning til å være mer sammen denne gang.
Det var Strindbergs skuespill "Folkungsagan"∗ – et skuespill i 2 avdelinger og 7 billeder, og som skriver seg fra tiden omkring århundreskiftet – Dramatiska Teatern oppførte i går aftes. Det er mot bakgrunn av Folkungetidens lovløshet og Sveriges splittethet dikteren gir en skildring av Folkungeættens historie – en slektstragedie, hvor forbrytelse følger på forbrytelse gjennom generasjoner. Der er megen kraft og megen intensitet i Strindbergs skildring av tid og personer, og når skuespillet allikevel ikke grep meg særlig sterkt, skyldes det kanskje mer fremførelsen. Deklamasjon og "stora gester" er nå fremmed for moderne skuespillkunst, men later til ennå å holde til huse på "Dramaten". Flere av teaterets beste krefter var i ilden, således Inga Tidblad∗ og Tora Teje∗ samt Gabriel Alw∗, der utførte kong Magnus'' krevende rolle.
Kong Gustav∗ overvar premieren. Jeg har ikke sett ham på atskillige år. Han er nå så mager, at han mest ligner et skjelett med skinn over. Neste sommer fyller han 80 år, og stockholmerne er allerede i full gang med å arrangere alt der kan vise monarken hvor avholdt han er i alle lag i Sveriges folk. Kong Gustavs popularitet har vært stadig økende i de senere år.
-----
I selve Stockholms sentrale deler så man lite av de moderne funkisbygg, der har så lett for å komme i den uhyggeligste disharmoni med den gamle bebyggelse og virke ødeleggende på det heles arkitektoniske karakter.
På veien utenfor Stadshuset mot Vester Bro∗ – den nye store bro, der forbinder staden med Söder – og videre utover er der imidlertid skutt opp hele kvartaler av nye leiegårder i kassestil med utenpåklistrede kasser, som tjener som verandaer, omtrent samme funkisbebyggelse som hjemsøker Oslo i de senere år. Den savner enhver tilknytning til nasjonal bygningsskikk, og gir kun uttrykk for en importert smaksretning som hyller det "rasjonelle" og det rent praktiske som de eneste saliggjørende verdier.