Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Oslo, 20. oktober 1937
Man står nå i begrep med å rive ned den gamle kasse∗ på Tivolitomten, som i de senere år har huset Chat Noir-teateret, en nedrivning, der nødvendiggjøres av rådhusreguleringen.
Hvor mange gode minner, og hvor mange virkelig kunstneriske opplevelser, jeg har fra dette så vel innvendig som utvendig merkelige misfoster av en teaterbygning!
Allerede straks jeg i august 1884 kom ned til hovedstaden før immatrikuleringen som student, hadde jeg der den lykke å få se den svenske skuespiller August Lindberg∗ som Hamlet, og ingen av de senere Hamlet-fremstillere jeg har sett, har kunnet fordunkle minnet om denne eiendommelige og gripende gjengivelse av denne danske prins med det edle hjerte og det syke sinn.
På denne scene var det at den berømte skuespiller fra Théâtre Français, Fabre[sic]∗, med sitt ensemble gav en fortreffelig fremstilling av Molieres∗ Tartuffe∗, og hvor Lugné‑Poë∗ med sin trupp fremførte den da unge belgiske dikter Maeterlincks∗ merkelige skuespill "L''intruse"∗, der spilles bak et florteppe for likesom å gjøre handlingen mer fjern og mystisk, og med den senere kjente skuespillerinne M.me Bady∗ i den kvinnelige hovedrolle, i hvilken hun gjorde et uforglemmelig inntrykk.
Av andre utenlandske skuespillerinner, der har skaffet oss varige kunstneriske inntrykk ved sin opptreden i denne fjælebod, erindrer jeg spesielt den tyske skuespillerinne "Die Orska"∗, der med sitt selskap oppførte flere av Wedekinds∗ egenartede skuespill. Særlig hennes spill i dennes drama "Erdgeist"∗ var så intenst og betegnende, at skikkelsen sto levende for oss i all sin amoralitet og perverse sykelighet lenge bakefter.
Men også norske skuespilltrupper holdt ofte til huse her – bl.a. under ledelse av skuespiller Olaf Hansson∗ (Carl Johan-teatret∗) og den danskfødte fru Ludovica Levy∗ (Secondteatret∗). Også flere av disse forestillinger ble kunstneriske begivenheter. Her fremførtes for første gang Hans Aanruds∗ vittige komedie "Storken"∗, hvor Stormoen∗ skapte sin uforglemmelige Seladon Andrisen∗, og her hadde Hauk Aabel∗ sitt gjennombrudd som Snild i den danske dikter Gustav Wieds∗ komedie "Erotik"∗.
I min studenttid var Tivoli Theater leid av den mannhaftige svenske teaterdirektrise Mattis Lundström∗, der gjennom flere sesonger ga operaforestillinger her med sitt svenske selskap med den norskfødte sangerinne fru Olefine Moe∗ som primadonna. Det var de gamle, kjente italienske og franske operaer, der utgjorde repertoaret, og det var ikke dårlig sangkunst, der prestertes – Olefine Moe ytet ofte det fremragende både som sangerinne og skuespillerinne og var dertil både vakker og charmerende. Men det viste seg også den gang, at Oslo ikke var noen operaby – der var ikke noen publikumstilstrømning, og det hele endte med økonomisk misere for den driftige Mattis Lundstrøm.
Jeg husker også å ha hørt den berømte svenske koloratursangerinne Sigrid Arnoldsson∗ (gift Fischhoff) utfolde sin stemmeprakt på denne scene som Mignon. Ung og vakker som hun var, erobret hun alles hjerter.
En tid var teateret også omdannet til sirkus, hvor den tyske direktør Busch∗, som senere sto i spissen for det mest kjente sirkus i Berlin, svingte pisken, og hans inntagende frue var en meget dyktig skolerytterske.
I de siste år var teateret dels utleid til varietéforestillinger, dels drives det som revyteater under navnet Chat Noir.
-----
Her rives og bygges overalt i byen. Særlig bygges der mange såkalte "hybelhus" med leiligheter på 1 og 2 værelser, men utstyrt med alle moderne innretninger, og det later til, at de alle blir besatt, så snart de er ferdige. Og hus i "funkisstil" er for tiden det eneste saliggjørende. At denne arkitektur står betydelig over den byggmesterarkitektur, som preger den del av vår by, der ble bygd i 90-årene, kan vanskelig omdisputeres, men det er vel tvilsomt, om man ikke blir kjed også av den "ensartede" arkitektur, som byen nå fylles med.
-----
Mange av de gamle eiendommer med parker og hager omkring, som var karakteristiske for strøket på vestkanten, særlig utover Drammensveien, forsvinner efter hvert.
"Rosenborg"∗, avdøde bankier Engelhart Andresens∗ eiendom på hjørnet av Drammensveien og Munkedamsveien, skal nå rives og gi plass for en rekke store hus på 3 og 4 etasjer, der godtas som villaer, og det samme er tilfelle med gamle "Munkedammen"∗ på hjørnet av Munkedamsveien og Parkveien.
Det er vemodig å se disse gamle eiendommer forsvinne, hvor jeg begge steder har nytt så megen gjestfrihet og opplevd så mange festlige stunder helt fra de unge dage.