Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937




Gausdals Sanatorium, 20. august 1937

Her er et strålende vær i fjellet i år, så jeg hver dag kan få meg en lang tur innover fjellviddene.

Men her er ikke så mange av den gamle garde som vanlig. Christian Radich var her et par dager bare, efter at jeg var kommet, og minister Irgens tilbringer i år sin ferie på Geilo, så jeg har savnet mitt vanlige bridgeparti, og da blir eftermiddagen litt lang.

Frøken Selma Cappelen er her og er mitt trofaste følge på fjellturer.

Fru Kerstin Laurin fra Stockholm, min gamle venn Thorsten Laurins frue, er her med sin datter Elizabeth. Det er en meget "ståtlig" dame, alltid vennlig og forekommende og meget interessert i alt på åndslivets område, så vi har mang en hyggelig samtale.

Og så har jeg vår minister i Spania, Leif Bøgh, som jo er meget underholdende. Han er imidlertid nervøs og nedfor efter det han har opplevd under borger­krigen og må holde seg mest mulig i ro. Riktignok har han alt for måneder siden forlatt Madrid og flyttet legasjonen over til det kjente badested St.Jean de Luz like over den franske grensen, hvor også de fleste andre av legasjonene i Madrid nå har etablert seg. Men han har også hver dag her hatt innrykk av ulykkelige flyktninger, der søker om råd og hjelp – og han synes, det er så trist å stå der så forholdsvis maktesløs ovenfor så megen menneskelig lidelse og ulykke, og det er jo forståelig, at det sliter på nervene i lengden.

Minister Bøgh har måttet efterlate alt sitt innbo – hvorav meget er sjeldne antikviteter – i legasjonsboligen i Madrid, og her har også mange av de norske familier, der var bosatt i Madrid ved borgerkrigens utbrudd, magasinert sine eiendeler ved sin avreise. Mange spaniere der har vært redd for sitt liv, fordi de har tilhørt en annen leir enn Madrid-regjeringen, har søkt tilflukt i og fått et foreløpig fristed i den norske legasjonsbygning, og minister Bøgh lever i stadig engstelse for deres skjebne.

Bøgh er, som rimelig kan være, meget forbeholden og forsiktig i sine uttalelser om den spanske konflikt, og vil nødig gi inntrykk av å ta parti, men jeg skjønner jo, at hans sympati ikke egentlig er på Madrid-regjeringens side. Dertil har han sett for meget av de rødes grusomheter ovenfor sine motstandere, og noen respekt for eller tillit til de politikere, der utgjør den såkalte "lovlige regjering", har han vanskelig for å prestere.