Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Oslo, 6. mai 1937
Det var en strålende og stemningsfull fest hos Heyerdahls∗ i går i anledning av Hieronymus'' 70 års dag. Med barnebarna var vi 70 mennesker til bords ved middagen. Uaktet Hieronymus hadde frabedt seg enhver offentlig omtale av dagen, bugnet huset av blomster, og der innløp masser av telegrammer fra alle kanter av landet, med kongens i spissen.
Jeg er ennå ikke helt frisk, så jeg var litt nervøs for, hvorledes det skulle gå med min festtale. Heldigvis gikk det godt, og jeg har sjelden fått så megen virak. Henrik Ameln∗ (stortingsmann fra Bergen) kom efter middagen bort til meg og sa at det hadde vært en nytelse å høre en slik tale og i en sådan fremførelse, og han karakteriserte den som "et lite kunstverk". Han pleier jo ellers å raljere alt og alle, så talen må vel ha vært vellykket.
Efter at barn og barnebarn hadde frembrakt sine lykkeønskninger holdt Hieronymus selv en meget god og vel poengtert tale. Han sa bl.a. at han ikke hadde så mange intime venner. Det brydde han seg heller ikke så meget om. Han ville gjerne være elsket av få, men gode venner, fryktet av mange og respektert av alle. Derfor hadde han i sitt offentlige virke ikke lagt noen vind på å skaffe seg popularitet og være beste venner med alle mulige, men gått sin vei rakt frem, som han trodde var den rette.