Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Rom, 15. april 1937
I Firenze var det Michelangelos∗ veldige geni og skapende kraft som billedhugger, som gjorde det vesentlige inntrykk. Riktignok hadde kunstneren også i denne by vært den ledende arkitekt ved oppførelsen av sakristiet ved Medici-familiens sognekirke San Lorenzo∗, men dette hans arkitektoniske verk formet seg mer som en ramme om hans statuer av noen av Medici-familiens medlemmer og de herlige skulpturer, der smykker deres gravmæler.
Her i Rom må man vel si, at det er arkitekten og maleren Michelangelo, der gjør seg sterkest gjeldende.
Men allikevel er der heller intet av hans verker i den evige stad, der har gjort et sterkere og mektigere inntrykk på meg enn hans ”Pietá”∗, dette billedhuggerarbeid, der finnes plassert nede ved inngangen til St. Peterskirken. Ingen skulptur, jeg kjenner, forener i den grad dybden i følelsen med mesterskap i utførelsen og gir et mer betegnende uttrykk for en menneskesjel i den dypeste sorg og tyngste kvide. Denne mor med sin korsfestede sønns lik på fanget – denne mor, der har mistet den hun elsket høyest i denne verden, og på den forsmedeligste måte – i Michelangelos kunstneriske utforming gir et så gripende uttrykk for den menneskelige lidelse, at man aldri vil kunne glemme det.
-----
Når man stiger inn over Peterskirkens∗ terskel og står like overfor det mektige kirkerom, er det første inntrykk, der bemektiger seg en, uvilkårlig hvor det hele virker betagende ved de store dimensjoner og byggverkets imponerende alder. Når man skrider videre oppover kirkegulvet og bøyer hodet opp mot kirkens kuppel, er det et uforglemmelig syn som møter en. Det er denne kuppel, som skylder Michelangelos geni sin tilblivelse, og som allerede utenfra, når man ser den fra rampen ved Monte Pincio eller fra andre av Roms høyder, virker ved sin majestetiske skjønnhet og likesom danner kronen over den evige stads hode.
Det blivende inntrykk besøkene i Peterskirken efterlater, har for meg mer formet seg som en betatthet over byggverkets velde enn som noen sinnets grepethet over nye og store skjønnhetsåpenbaringer.
Palazzo Farneses∗ skjønne fasade og Kapitolplassen∗ med dens forbindelse av arkitektur og skulptur i skjønn harmoni har talt mer til mitt sinn om Michelangelos genius også som arkitekt og om de udødelige skjønnhetsverdier, han har skapt også som sådan, enn all Peterskirkens prakt og velde.
-----
Det var med ærefrykt og spenning, jeg fra Vatikanets saler steg ned til det verdensberømte Sixtinske kapell∗, hvis kunstneriske utsmykking skyldes Michelangelo med sin serie av malerier.
Jeg husket fra min barndom Bjørnstjerne Bjørnsons∗ foredrag i Trondhjem om det Sixtinske kapell og det mektige inntrykk, hans veltalenhet og billedskapende evne gjorde på alle hans tilhørere og hvor levende han fikk det hele frem for vårt indre øye og fikk satt vår fantasi i sving.
Det var vel med litt for store forventninger, jeg gikk til besøket av det Sixtinske kapell, for jeg kan ikke nekte, at det ble litt av en skuffelse.
Selve kapellets arkitektur har ikke kunstneriske verdier, der særlig fengsler. Michelangelos malerier, der dekker kapellets tak og altervegger, er det der har sikret kapellet dets berømmelse og gitt menneskeheten uforgjengelige kunstneriske inntrykk.
Men det er vanskelig å få den fulle nytelse av takmaleriene uten de mest anstrengende hodestillinger, og hans dommedagsmaleris opprinnelige fargeprakt er delvis ødelagt og forandret med røyk fra alterlys og kjerter gjennom de mange århundrer.
Hva man kan beundre er den mesterlige fremstilling av det menneskelige legeme – og de uttrykk av sorg og glede, av energi og handlekraft kunstneren har formådd å legge inn i uttrykket og muskelspillet hos disse svermer av nakne menneskekropper. Aldri har vel det nakne menneskelegeme fått en mer genial og realistisk gjengivelse enn i Michelangelos maleri i Capella Sixtina.
Og de senere paver fant denne dyrkelse av skjønnheten i det nakne menneskelegeme så lite stemmende med stedets hellige karakter, at de lot en del av disse forsyne med klær, hvortil andre kunstnere lånte sin medvirkning.
Hva der for øvrig vekker ens oppmerksomhet er også Michelangelos helt nye og originale fremstilling av Gud Fader på flere av maleriene. Mens sønnen og den hellige moder i renessansens malerkunst var gjenstand for alle de kjente maleres kunstneriske fremstilling i en eller annen forbindelse, var det kun sjelden at de søkte å gi en billedlig forestilling om Gud selv, og gjorde de det, fremstilte de ham som regel som en eldre mann med langt skjegg – en alminnelig godslig bestefarstype.
Michelangelo var mer i slekt med Det gamle testamentes profeter, og hans gjengivelse av Faderen bærer også preg herav. Det er ikke det hittil gjengse billede av ham som en slags yppersteprest med langt hår og skjegg, som står for Michelangelos indre blikk – det er Gud som den store ordensfrembringer og skaper av alt liv, og også som den strenge dommer, Michelangelo søker å gi uttrykk for, og som først og fremst griper beskueren.
-----
I formiddag har vi i strålende sol og varme hatt en herlig kjøretur gjennom campagnaen∗ ut til Hadrians villa∗ og videre til Tivoli∗ og Villa d''Este∗.
Campagnaen ser nå ut som en eneste veldyrket hage, og de farlige sumper, der tidligere var så farlige som smitteførende, spredende malariabasiller og annen styggedom rundt seg, er nå takket være Mussolinis store drenerings‑ og dyrkningsarbeider forsvunnet.
Fra Tivoli, hvor de rike romere i oldtiden lå på landet (det er det gamle Tibernum), får man mange vakre utsiktspunkter utover campagnaen og fjellene. Vannfallene, der utgjør en av stedets store attraksjoner, imponerer jo ikke oss norske så veldig.
Villa d''Este, som Italia efter verdenskrigen har tatt fra Østerrike, som den tidligere tilhørte, har vakre hageanlegg og springvann.