Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937




Rom, 13. april 1937

Vi er temmelig utmattet, når vi om kvelden kommer hjem til hotellet efter våre besøk i kirker og palasser eller de mange oldtidslevninger Rom er så rik på. Og vi beslutter oss derfor som regel til å spise vår middag i hotellet og gå tidlig til ro. Og efter hva jeg forstår, er heller ikke så meget tapt derved. Der er ikke noe belivet og elegant uteliv i Rom som i de andre større verdens­byer, og restaurantene byr heller ikke på større kulinariske nytelser. Et sted hvor man virkelig spiser godt, og som har et raffinert kjøkken, er Valadier på Monte Pincio, hvor vi spiste lunsj en dag. Men prisene er også derefter, og det var et meget fåtallig besøk av gjester.

Den dag, da vi fra Vatikanet skulle kjøre til Valadier for å spise frokost, insisterte kusken på, at vi absolutt først burde kjøre ned til de store idrettsanlegg, som Mussolini har under oppførelse og som delvis allerede er ferdige. Han mente, at dette var noe av det mest storartede, Rom har å by på; ja der fantes ikke noe lignende andre steder heller. Forum Mussolini, med de mange marmorbygninger i funkisstil og plasser for de forskjellige arter av idrett og overdådig utstyrt med svære statuer i gnistrende hvitt marmor, representerende all slags idrett, virker muligens som en opplevelse for dem, der blir betatt av "le délir du colossal", men på meg gjorde det hele mer det samme inntrykk som en vandring gjennom Siegesallée i Berlin. Anleggene savnet efter min mening den kunstneriske skjønnhet og charme, som alene gir varige verdier.

-----

De av Roms mangfoldige kirker som har gjort det mest varige inntrykk på meg, er den i de Diokletianske termer innbygde Santa Maria degli Angeli – hvis kor skyldes ingen ringere enn Michelangelo, den i nærheten av denne beliggende Santa Maria Maggiore – ved plassen av samme navn – med mange vakre mosaikker og de mange prektig utstyrte kapeller (Borghesenes og et Sixtiner­kapell har særlig festet seg i min erindring), San Giovanni in Laterano, en av Roms større kirker, der imponerer ved sine dimensjoner og kunstneriske ut­smykking. San Giovanni in Laterano er Roms biskopskirke, på den store plass utenfor kirken er plassert den største av de obelisker, som keiser Konstantin 2 førte til Rom.

Enn videre jesuittenes hovedkirke i Rom, Il Gesú, utstyrt med en i sannhet ødsel praktutfoldelse. Og så vil jeg minnes den forholdsvis beskjedne kirke Santa Maria sopra Minerva, som vi besøkte efter vår visitt i Pantheon like i nærheten; denne kirken er bygd over grunnmuren til Domitians Minerva-tempel og rommer bl.a. et trekrusifiks av Giotto, en ”Kristi oppstandelse” av Michelangelo, og vakre fresker av Filippino Lippi. I denne kirke ligger florentiner­maleren Fra Angelico de Fiesole begravet, og over hans grav lyser for evig brennende lamper.

Inntrykket av Peterskirken får jeg vente med å nedtegne til en annen gang.

-----

Også på gamle familiepalasser byr Rom en enestående rikdom. Paver, kardinaler og gamle adelsfamilier bygde gjennom det 15., 16. og 17. århundre praktfulle boliger og utstyrte dem med malerier og billedhuggerverker av landets første kunstnere. Intet ble spart når det gjaldt disse byggverk.

Det vakreste og mest stilfulle av alle disse palasser er vel Palazzo Farnese, bygd i den første halvdel av det 16. århundre av den kardinal, der senere ble pave Paul 3, og for hvis øvre stokkverk Michelangelo har vært utførende arkitekt. Her holder nå den franske ambassade til huse. Dette palass gjør, så vel når man ser det fra den åpne plass foran huset, men kanskje særlig når man ser det ovenfra Janiculumhøyden, et skjønt og mektig inntrykk.

Eldre enn Palazzo Farnese er Palazzo Venezia, der ble bygd av pave Paul 2 i slutten av det 15. århundre, en imponerende slottsbygning i renessansestil, der nå er Mussolinis embetsbolig – privat bor han i Villa Torlonia. Fra palassets balkong i 2. etasje, der vender ut mot Piazza Venezia, er det at han holder sine store taler til det italienske folk.

I privat eie er Palazzo Barberini fra de første årtier av det 17. århundre, der skyldes Maderno og Bernini, omgitt av vakre hager, og det omfangsrike, men arkitektonisk ikke særlig bemerkelsesverdige Palazzo Colonna, begge med store og utsøkte samlinger av gammel italiensk, fransk, nederlansk og tysk kunst, og begge palasser er innredet med stor prakt og må, når der innbys til fest i dem, ta seg helt overdådig ut.

Jeg trodde for øvrig ikke at de gamle romerske familiers økonomi tillot dem å holde store fester. Da vi besøkte Palazzo Colonna, var vi omtrent alene i bygningen, og en av de prinselige tjenere kom da hen og spurte oss om vi kunne ha lyst til å se familiens daglige private leilighet, hva vi selv­følgelig hadde. Også denne var utstyrt med mange kunstverker og de herligste gamle møbler.

Jeg spurte tjeneren om der ofte gaes store fester i palasset, og om de store praktsaler, hvor kunstsamlingene er plassert, også da tokes i bruk. Han svarte meg at der ikke så helt sjeldent om vinteren gaes slike store fester av prins Colonna. Han var gift med en egypterinne, der hadde brakt ham en stor formue, så han ennå hadde råd til å utfolde en viss fyrstelig prakt.

Den praktfulle Villa Borghese ved Monte Pincio er for en menneskealder siden ervervet av den italienske stat med de store kunstsamlinger innbefattet og bærer nå offisielt navnet Villa Umberto. Den er bygd for kardinal Scipio Borghese i begynnelsen av det 17. århundre. Blant de mange billedhuggerverker, der her finnes, og som for en stor del skyldes Bernini, er også Canovas berømte statue av Napoleons søster Pauline Borghese som Venus i all sin nakenhet. Villaen rummer også en stor malerisamling.

Sluttelig må jeg også nevne Palazzo Doria Pamphili – en av Roms stilfulleste barokkbygninger med en herlig fasade og en vakker gårdsplass, og som likeledes rommer en kjent malerisamling, hvor gammel italiensk, fransk og nederlandsk malerikunst er fremragende representert.