Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Il Poderino, 7. april 1937
De siste dager har jeg benyttet til å drive omkring i byen, se på de mange gamle palasser og plasser og beundre den gamle florentinske arkitektur, der gir så mange uttrykk for skjønnhetsglede og en usvikelig sikker formsans. Og på ny kikke litt innom Il Bargello∗ og Uffiziene∗, og fordype meg i de kunstverker, der har gjort mest inntrykk på meg ved mine første besøk.
Og man får mer og mer inntrykk av at det er riktig, som det har vært sagt, at Firenze gjennom et par århundrer var den by i verden, der fostret de evnerikeste og mest geniale menn i åndens verden, og hvor der levdes et mest åndelig beveget li‑, og at der kanskje ikke siden Atens storhetstid har vært noe bysamfunn, der har satt slikt skille i kunstens historie som Firenze.
-----
I går eftermiddag var vi igjen til konsert av Firenzes symfoniorkester i byens teater. Denne gang var det ingen ringere enn Bruno Walther[sic]∗, den verdenskjente tyske dirigent, der ledet orkesteret, og utførelsen av Brahms''∗ symfoni i F-dur∗, som jeg jo har hørt atskillige ganger, ble under hans ledelse som en skjønn og en ny opplevelse. Bruno Walther er en helt genial orkesterleder, og det kan kun forbause, at Hitlers Tyskland har villet utvise en kunstner av hans rang, alene fordi han er av jødisk avstamning. Det er ikke alene latterlig, men også dypt tragisk.
-----
Barbara∗ er ofte sammen med Alice∗ til afternoon teas∗ hos den amerikanske og engelske kolonis damer, men også hos enkelte av de gamle florentinerfamilier.
Det er mange engelske og amerikanske familier, der bor fast her i Firenze, og mange – særlig amerikanske – damer er inngiftet i det florentinske aristokrati. Når man kjører rundt i Firenze og omegnen, og man spør sjåføren, hvem der eier eller bor i de mange vakre og store villaer, man passerer, får man som regel til svar, at det er englendere eller amerikanere.
De gamle familiene er her – som så mange andre steder i Europa – blitt temmelig reduserte med hensyn til denne verdens gods og har derfor sett seg nødt til å selge eller bortleie sine slott og villaer til utlendinger. Mussolini∗ har også lagt tunge skatter på de store landeiendommer, hvilket ikke minst har bidratt til å forminske aristokratiets inntekter og tvunget dem til å nedsette sin levestandard.
-----
Vi sier nå Firenze farvel foreløpig og drar av sted til Rom, men kommer tilbake og blir her et par dager, førenn vi styrer kursen hjemover igjen.
Det har vært meget vanskelig å få værelser i Rom, der ennå så pass lenge efter påske er overfylt av reisende. Carli∗ telefonerte en hel formiddag til forskjellige hoteller, inntil han endelig fikk fatt på 2 værelser med bad til oss i Hotel Royal på Via Vingti Sepptimbre.