Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937




Il Poderino, 4. april 1937

Når man dag efter dag farter om her i Firenze og ser rundt seg alle de uforlignelige kunstverdier byen rommer, og som i virkeligheten har spredt lys og skjønnhet til hele den siviliserte verden, kan man ikke i stigende undring la være å spørre seg selv om, hvorledes det har kunnet gå for seg, at denne forholdsvis beskjedne handelsrepublikk gjennom mer enn et århundre tross både borgerkriger og krig med ytre fiender og tross pestens herjinger og annen ulykke har kunnet gjøre denne store og vidunderlige innsats i verdenskulturen – og det ikke bare i malerkunsten og billedhuggerkunsten, men også i arkitekturen – og litteraturen ikke å forglemme, hvor navn som Dante, Petrarca og Boccaccio fremdeles lyser med uforminsket glans. Denne yrende og frodige virksomhet på alle kunstens områder må jo forekomme en som det reneste eventyr.

Det er som et vårbrudd, der vanskelig lar seg forklare. Men at der ble en slik grobunn for alt åndsliv, må vel i alle fall for en del forklares med at Firenze i denne tid bevarte sin frihet og at dens borgere følte seg som frie borgere i en fri stat, uaktet byen jo i virkeligheten ble styrt av en enkelt families medlemmer, men uten noen uttrykkelig fullmakt, kun i kraft av borgernes stilltiende samtykke.

Men denne familie, Mediciene – en bankierfamilie av borgerlig opprinnelse, fortjente også sine medborgeres tillit, og de sørget alltid for, at de gamle former for republikkens styrke bibeholdtes – om enn makten lå i deres hender.

Mediciene søkte alltid å leve som alminnelige borgere og førte som byens andre borgere i det daglige et arbeidsomt og virksomt liv.

Og borgerne likte å bli styrt av den eldre Cosimo, som ved sin død ble hedret med navnet pater patriae, av hans sønn og særlig hans sønnesønn Lorenzo il Magnifico, fordi de ved sine personlige egenskaper, sin rikdom, sin kløkt og sitt borgersinne førte Firenze fremover og kastet glans både hjemme og ute over denne republikk, under hvis styrelse byen blomstret som ingensinne før eller siden.

De anvendte sin rikdom til understøttelse av alt i kunsten og åndens rike, der fortjente å bli hjulpet frem. Grunnstammen i Firenzes kunstmuseer – særlig Uffiziene – skriver seg fra familien Medicis private samlinger.

Det er vel så, at der også ved Medici-familien klebet noen av tidens mindre gode sider, og at deres forskjellige medlemmer ikke alltid var overdrevent fintfølende i de midler de anvendte for å nå sine mål, men at det var en lykke for den florentinske republikk gjennom et så langt tidsrom å være ledet av menn som den eldre Cosimo og hans sønnesønn Lorenzo er hevet over tvil.

Og det er med en viss ærefrykt, man betrer det palass på via Cavour, der var Medici-familiens bolig i dens glansperiode. Palazzo Medici, som skyldes arkitekten Michelozzo, ble bygd for Cosimo d.e. og sto ferdig til innflytting i året 1440.

Når man står i den vakre gårdsplass med sine søylerader, over hvilke Donatellos medaljonger i bas‑relief er anbrakt, må man uvilkårlig tenke på at i dette hus gikk den store billedhugger ut og inn som intim venn i Cosimos tid, og ikke alene Donatello, men også samtidens store malere, ikke minst Sandro Botticelli, var intime omgangsvenner og ble hjulpet og støttet på mange måter av Mediciene.

Og i Lorenzo da Magnificos tid var enda mer Palazzo Medici et sentrum for alt, hva byen rummet av ånd, intelligens og kunstliv.

Lorenzo var jo selv personlig en skjønnånd, og hans diktning hevet seg atskillig over en alminnelig dilletants.

I Lorenzos senere leveår tok han en elev fra den kunstskole, han hadde opprettet bak San Marco, med seg til sitt hjem. Det var Michelangelo, som senere kom og gikk i familien som et av husets egne barn.

Livet i Palazzo Medici og den kjærlighet og hengivenhet, der alltid vistes ham her, preget seg dypt i Michelangelos sjel, og det sies, at han var helt utrøstelig, da han mottok efterretningen om Lorenzos død i en så altfor tidlig alder. Lorenzo de Medici ble kun 43 år gammel.

Efter Lorenzos død gikk det efter hånden tilbake med det lys, der strålte ut av Palazzo Medici, og det varte heller ikke så lenge at Firenze beholdt sin posisjon i den siviliserte verdens anseelse. Det nyskapende liv, der utgikk fra denne by, avtok litt efter litt.

Mediciene ble en tid fordrevet fra Firenze, men kom tilbake og ble byens herskere som storhertuger av Toscana i et par århundre fra begynnelsen av det 16. århundre til ca. 1730, da slektens hovedlinje døde ut. Men med republikkens undergang var det som sagt også forbi med Firenzes storhetstid. Der sto heller ingen glans omkring de senere Mediciers styre. Under hertug Cosimos regjering forlot familien sin gamle bolig og flyttet over i Palazzo Pitti på den annen side av Arno.

Palazzo Medici, som nå er sete for byens prefektur, inneholder et museum med minner fra slekten, og Medicienes huskapell med Benozzo Gozzolis fresker – gjengivende de hellige tre kongers reise, og hvor man finner flere av Medici-familiens medlemmer brukt som modeller for maleren – er bevart i sin gamle skikkelse.

Fra Palazzo Medici begav vi oss til kirken San Lorenzo – den eldste av Firenzes mange kirker, og som Medici-familien i alle fall i den første tid betraktet som sin sognekirke, og hvis indre fasade skyldes ingen ringere enn Michelangelo. I denne kirke ble også Cosimo den eldre gravlagt i all stillhet efter hans eget ønske, og en enkel inskripsjon i kirkens gulv viser hvor graven er.

I det nærliggende Cappella dei Principi er sarkofagene av de hertuglige medlemmer av Medici-slekten i granitt med bronsestatuene av enkelte av disse. Gravkapellet gjør for øvrig med all sin marmor og mosaikk et noe overlesset inntrykk, og det er velgjørende derfra å komme over til den enkle bygning, som Michelangelo bygde i 1520‑årene med tanken om at den skulle bli et mausoleum for Medici-familien, det såkalte nye sakristi – Sagristia Nuova.

Det var meningen at sakristiet skulle utstyres med praktfulle statuer av Medicifamiliens fremtredende medlemmer – men det ble kun til statuer over to mindre fremtredende medlemmer av familien, men disse og særlig statuene fremstillende ”Dagen” og ”Natten” på Julius av Medicis sarkofag og ”Tussmørket” og ”Morgenrøden” på Lorenzos (ikke den berømte Il Magnifico, men hans sønnesønn hertugen av Urbino), alle av Michelangelo, gjør et mektig og uforglemmelig inntrykk. Også sakristiets arkitektur, der også skyldes Michelangelo, er rik på skjønnhet.