Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1937
Il Poderino∗, 29. mars 1937
Det er en uvurderlig hjelp for oss alltid å ha med oss en av våre nevøer som cicerone under våre besøk i Firenzes kirker, palasser og museer. De taler alle italiensk flytende, og da de jo gjennom år har tilbrakt måneder ad gangen på besøk hos sin tante her, kjenner de Firenze og dets severdigheter ut og inn, og de er jo alle meget kunstinteresserte.
De vet straks å føre oss til de kunstverker, som vi skal og må se, og derved spares vi for møyen ved selv å måtte finne oss frem i all denne mangfoldighet og ofre tid og krefter også på det mindre verdifulle. Derfor blir heller ikke vår farten rundt i museene så trettende som vanlig, og vi kan bedre nyte og fordøye alle de mektige og uforglemmelige skjønnhetsinntrykk, hver dag her i Firenze gir oss.
Av museene er det særlig malerisamlingen i Galleria degli Uffizi∗ og skulpturene i "Il Bargello"∗, som har gjort det sterkeste inntrykk på meg, og de timer, jeg tilbrakte i disse samlinger, vil for alltid bli uforglemmelige for meg.
Uffiziene er jo en av de største og mest verdifulle malerisamlinger i den ganske verden. Grunnstammen i samlingen skriver seg fra Medicienes samling av florentinske malere – og omkring denne grupperer seg så representanter for de andre skoler og byer i italiensk malerkunst og også verdifulle billeder av flamske, hollandske, franske og tyske mestere.
Jeg ble helt forelsket i de gamle primitive italienske malere, som jeg hittil ikke har hatt noe utpreget inntrykk av, og særlig ble jeg en beundrer av Giottos∗ kunst. Også til Botticelli∗ har jeg hittil kun hatt et nokså overfladisk kjennskap. I Uffiziene er Botticelli representert med mange av sine mest kjente verker, og også denne maler med sin særpregede kunst og med det litt melankolske trekk i sin kunstnerpersonlighet gjorde et sterkt inntrykk på meg, ikke minst hans Primavera∗, malt til en av Medicienes villaer.
-----
I eftermiddag var vi til en stor eftermiddagskonsert i byens teater, Politeama Fiorentino∗, hvor Alice∗ har en losje. Byen har et dyktig symfoniorkester, men dirigenten ledet det uten inspirasjon, og en symfoni av en yngre italiensk komponist, der var til stede og mottok publikums noe reserverte hyllest, virket også temmelig banal.
Teateret, der nettopp hadde gjennomgått en større oppussing, virket stort og festlig. Før konserten og i pausen var der stort innrykk i vår losje av amerikanske og italienske damer og herrer, der ville hilse på Alice og stifte bekjentskap med hennes gjester, og der var vanlig utveksling av banale fraser.