Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936
Oslo, 4. oktober 1936
Den spanske borgerkrig raser fremdeles med en villhet og grusomhet, som må opprøre alle menneskelige følelser. En slektning av meg, der bor borte i Saint‑Sebastian∗, og nå bor i Frankrike like over grensen, og som efter nasjonalistenes (opprørenes) inntakelse av Saint‑Sebastian hver dag kan komme inn i byen for å tilse sin forretning, har berettet om de utroligste grusomheter. De fleste av hans spanske venner, der sto på nasjonalistenes side, var myrdet, mens regjeringstroppene hadde makten der. En av dem var drept på den måte, at han var bundet bak til en bil nedliggende i gaten og således kjørt gjennom gatene til livet slukket ut. En ny bekreftelse av, at av alle rovdyr er mennesket det grusomste.
Og de på den annen side gir visst ikke stort efter. Der tas ingen hensyn og gis ingen pardon. Selv kvinner og barn skytes ned.
Det var å håpe, at vi kunne si "Slikt kunne aldri hende her". Men så lenge er der preket hat og ødeleggelse, at man intet tør forsverge, hvis lidenskapene engang slippes løs.
Hvis man hadde latt spanjolene utkjempe sin borgerkrig uten innblanding og hjelp utenfra, ville den vel ikke kunnet vare så lenge. Men til tross for den nøytralitetserklæring de fleste europeiske makter har underskrevet, er det helt utvilsomt at der tilflyter begge parter hjelp, både av folkemateriell og krigsmateriell fra andre land. Med hensyn til folk heter det at det er frivillige. Mens Tyskland og Italia sender hjelp til nasjonalistene, får regjeringstroppene tilførsler fra Russland og Frankrike.
Og slik kan krigen sikkert ennå trekke ut i måneder.