Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936
Oslo, 26. august 1936
Elise Frølichs∗ fødselsdag ble feiret med en middag på Linderud∗ i går. Blant gjestene var vår venninne fru Julie Andresen∗, der nettopp er kommet hjem som flyktning fra Madrid, hvor hun og hennes mann har bodd i en årrekke. Hun gav en sørgelig skildring av forholdene der. Selv for utlendinger var der ingen personlig sikkerhet der mer. De kunne aldri være sikre mot geværkuler, der kom seilende inn gjennom vinduene i deres leilighet, og de hadde i uken før sin avreise ikke kunnet benytte sitt soveværelse om natten, men måtte ligge på madrasser i et bakværelse. Og skulle hun om dagen våge seg ut i byen for å gjøre innkjøp av det nødvendigste, måtte hun kle seg så tarvelig som mulig og aldri bruke hatt. Sammen med den norske ministers∗ frue og datter hadde hun og hennes mann fått tillatelse til å følge med et tog til Valencia, da forholdene ble for uutholdelige. Men de hadde måttet la hele sitt innbo bli i den nå ubebodde leilighet, så de hadde ikke meget håp om noensinne å få det tilbake. Sitt sølvtøy og en del andre verdigjenstander hadde hun fått lov til å sende til legasjonen – men da legasjonens kontor og minister Bøgh jo er flyttet til St. Jean de Luz på den franske side av grensen, er det vel også et spørsmål, om mobben vil respektere det norske flagg. Fra Valencia var fru Andresen kommet om bord på et britisk krigsskip, der hadde ført en hel del flyktninger til Marseille.
Fru Julie var helt enig med minister Danielssons∗ i at de politikere, der var kommet til makten i Spania ved folkefrontens valgseier, var mindreverdige og korrupte politikere. Han var enig i at folket hadde lidd hardt under presteskapets og godseierstandens mektige velde, men efter republikkens innførelse var forholdene dog gradvis bedret også for jordarbeiderne, og man kan ikke vente at der på så forholdsvis kort tid skal skje de rene vidundere. Der sto ennå meget tilbake å utrette.
Men de politikere, der hadde fått ledelsen efter folkefrontens valgseier, holdt på å føre Spania ut i det rene kaos, og det var ikke tvilsomt at sovjetrussere hadde installert seg i Madrid og trakk i trådene. Og det var særlig dette, som fikk begeret til å flyte over for opprørerne.