Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936
Oslo, 20. juni 1936
I går feiret jeg da min 70 års fødselsdag. Jeg hadde først tenkt å feire dagen alene med barn og barnebarn. Men det ble til, at vi inviterte den nærmeste familie – Christian og Celina Mathiesen∗, Marie Gleditsch∗ – samt min nærmeste venn og kompanjong Hieronymus Heyerdahl∗ og Minka∗, Elise Frølich∗, Nikken Hoff∗ og som representant for min egen familie Nini Roll Anker∗ med mann. Alt i alt var vi 15 til bords.
Til tross for at avisene her i Oslo hadde efterkommet mitt ønske om ikke å nevne dagen, var det allikevel sivet ut, så huset, da jeg kom hjem fra kontoret, var som den reneste blomsterhagen – og jeg hadde heller ikke unngått de sølvboller, glassvaser og blomsterarrangements fra forskjellige institusjoner, der hører til, men som jeg trodde, jeg skulle gå fri av.
Fra kjære gamle Trondhjem var der mange hilsener og blomster – og jeg fikk senere vite, at Adresseavisen ikke hadde tatt noe hensyn til mitt ønske.
Vår lille middag ble både munter og stemningsfull. Nini Anker og Hieronymus talte for meg fra familien og vennene, og tilslutt sa Kai noen ord til meg.
Efter middagen satt vi ute i hagen. Det var en riktig høysommeraften, lun og mettet med duften fra de fineste sommerblomster. Alt var så harmonisk, fredelig og vakkert – en stemningsfull inngang til de år, der får alderdommens preg.
Jeg åpnet under middagen talernes rekke med en takk for alt det gode, der var blitt meg til del i livet og sa omtrent følgende:
"Det nytter dessverre ikke å komme bort fra, at jeg i dag står ved et grenseskjell, ved det uflyttelige veiskille, hvor alderdommen skimtes og kaster sin skygge.
Nå vet jeg nok, at det vil være dem, der straks søker å trøste med at også alderdommen har sin charme, som enhver annen alder. Visstnok slår livets pulsslag langsommere, men den gir til gjengjeld den avklaring av sinnet og den fred og ro, som mange lengter efter. Og et langt livs mange erfaringer gir mer klokskap og videre utsyn. Det gjelder bare at man ikke krampaktig vil søke å agere yngre, enn man virkelig er. For – som Voltaire∗ har sagt – "Malheureux celui qui ne sait pas son age".∗
Jeg er imidlertid redd for, at det kun er illusjoner, og at Hamsun∗ ser riktigere, når han erklærer, at med alder følger så visst ingen visdom, med alder følger kun den ene ting: alderdom.
Og så lenge har Hamsun øst ut over oss sin forakt for alderdommen og all dens vesen, at der vel ikke finnes noen, der vil påstå, at der lengre eksisterer noen som helst respekt for alderdommen og de grå hår.
Og allikevel tross alt, når jeg i dag passerer dette grenseskille, så har jeg den tro og det håp at jeg ennå en tid kan holde mine jern glødende og få oppleve gode og lykkelige dager. Og når jeg har denne tro, er det ikke minst fordi jeg har følelsen av å være omgitt av så megen hengivenhet og sympati. Når man står ved en slik livets milepæl, som jeg gjør i dag, slår man uvilkårlig opp i sitt livs hovedbok for å søke å gjøre seg opp en slags status. Og jeg må bekjenne at da jeg gjorde det, kom jeg snart på det rene med at debetpostene betraktelig oversteg aktiva. Jeg følte meg selv som en stor skyldner.
Jeg har så uendelig meget å takke for. Først og fremst vil jeg takke deg, kjære Barbara∗, for all trofast kjærlighet gjennom de mange år og for det gode, lune hjem du har bygd opp for alle dine, og som du verner om med så megen omhu. Jeg takker våre barn og barnebarn som jeg er sikker på også i fremtiden vil bringe mange streif av sol inn i de gamles stuer.
Jeg takker slekt og venner for all den elskverdighet og den forståelse dere har vist meg helt fra de unge dager. Jeg bringer hver især av dere, der er sammen med meg her i dag, en varm takk for hva dere har betydd for meg.
Jeg takker deg, Hieronymus, også for godt samarbeid i mer enn 40 år. Vi har nok kunnet være uenige om et og annet og hatt et forskjellig syn på mangt og meget, men jeg tror ikke at der noen gang i de halvhundrede år, vi har vært sammen, har vært vekslet et uvennlig eller bittert ord mellom oss.
Jeg vil også få lov til å si, at jeg føler meg lykkelig over å ha deg, kjære Nini, ved min side i dag. Du er et levende bindeledd med det gamle hus der oppe i Munkegaten under Nidarosdomen, hvorfra vi begge har så mange gode og lyse minner, og de to hjem der, hvortil vi var knyttet med så sterke bånd, og som så ofte har vært i mine tanker i dag.
Jeg er et nådig forsyn dypt takknemlig, fordi jeg har fått leve mitt liv i en så beveget og interessant tid – en tid rik på viktige historiske begivenheter ikke alene for dette elskede landet vårt, men for hele verden, en tid med en mektig fremgang og utvikling på alle livets områder. Og ingen, der har hjertet på rette sted, vil kunne la være å føle glede over at store befolkningslag, der tidligere levde sitt liv på skyggesiden, nå har fått en liten plass i solen.
Jeg er glad ved å se en ungdom vokse opp, der er så sunn og freidig, så dyktig og så vel innstilt til å kjempe seg gjennom dette vanskelige livet.
Vi lever jo i stålets og betongens tid. Og det er ikke så underlig at dette også har gitt livet selv noe av sitt preg, noe visst hardt og kaldt, som har øvet sin innflytelse på den åndelige innstilling hos de unge. Vi eldre forstår nok, at slik som forholdene i verden er i dag, må de unge i tide herde seg til livskampen, men det må ikke bety at de døder barnet i sin sjel og dermed den hjertelagets varme og fantasiens lengsel, som hører det til. De kan nok gjøre seg tjenlige til livet, selv om de tar vare på disse umistelige verdier.
Nå er jeg sikker på, at der er noen av dere som sitter her, som i sitt stille sinn tenker; alderdommen har allerede innhentet ham, for snakkesalighet er jo et av alderdommens sikreste attributter. Senectus loquacior∗ osv. Jeg vil derfor slutte, og jeg løfter mitt glass for våre gjester i dag, idet jeg gjentar min takk til hver enkelt av dere!"