Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936




Oslo, 10. mars 1936

Tyskland har under de vanskelige forhold, som for tiden unektelig hersker i Europa, benyttet seg av anledningen til atter å gjøre et brudd på de av Tyskland selv vedtatte traktater.

Den 7. mars har tyske tropper besatt den demilitariserte sone i Rhinland – i strid ikke alene med Versaillestraktaten, men også med Lucarnopakten, som Hitler i ethvert fall ikke kan hevde var påtvunget Tyskland, og som der "Führer" for ikke lenge siden uttrykkelig har erklært å ville respektere.

Stemningen i Paris er som rimelig forbitret, i Belgia engstelig, mens man i London som vanlig, når det gjelder Tysklands brudd på sitt gitte ord, ikke tar det så alvorlig, når dette brudd ikke – som i 1914 overfor Belgia – direkte blir farlig for Englands egne interesser.

Hva Tyskland denne gang angir som påskudd for sitt brudd på Locarnotraktaten, er den mellom Frankrike og Sovjet‑Russland avsluttede overenskomst om gjen­sidig hjelp i tilfelle av angrep. Alle venner av Frankrike kan være enige i det lite heldige i at denne allianse med Sovjet‑Russland – i det vesentlige Herriots verk – er blitt sluttet, men at den på noen måte skulle stride mot Locarnopakten, kan kun karakteriseres som påskudd. Frankrike har for øvrig, straks denne påstand fremkom fra tysk side, erklært seg villig til å forelegge spørsmålet herom for Haagdomstolen, hva Tyskland imidlertid formentlig klokelig vil avslå.

Når "the man in the street" og mange med ham også her vil unnskylde og bortforklare Hitlers fragåen av sluttede overenskomster, er resonnementet dette: "Tyskland har jo kun marsjert inn med sine tropper i sitt eget land, og det var jo altfor nedverdigende for et land, der man krever sin ære og sin selvstendighet respektert, ikke å være herre innen sine egne grenser." Det samme resonnement hører man også her på berget til enhver tid.

Vi glemmer, at vi selv har en demilitarisert sone overfor Sverige og vice versa, og det er så visst ingen av disse nasjoner, der nok vet å verne om sin nasjonale ære, der av den grunn har følt seg som mindreverdige eller av demilitariseringen har sett noe inngrep i sin selvstendighet.

Og Frankrike måtte i 100 år – helt til verdenskrigens slutt – finne seg i, at en del av Savoyen, som grenset inn til Sveits, var demilitarisert sone, en forpliktelse pålagt det av den hellige allianses makter, hvoriblant Preussen, en forpliktelse som var temmelig sjenerende for Frankrike under verdenskrigen, men som det allikevel lojalt respekterte, inntil det ved fredsslutningen ble løst for dem.

Ved krigsutbruddet i 1914 minnet Sveits Frankrike om dets forpliktelse til å holde denne sone demilitarisert og forlangte den respektert av Frankrike, der i denne anledning ikke hadde noen mindreverdighetskomplekser. Folkeforbundets møter, der skulle være holdt i Genève som vanlig, er denne gang overflyttet til London. Man har villet ha litt avstand fra de mest interesserte land og hovedsteder.