Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1935




Oslo, 12. mars 1935

Jeg var igjen i Nationaltheatret og så Pär Lagerkvists skuespill "Bøddelen", iscenesatt av hans landsmann Per Lindberg, hvis oppførelse har vakt så megen røre, og som ved premieren ble mottatt med kraftig pipekonsert, iverksatt av den ungdom som har Hitlers Tyskland til ideal og som så gjerne vil ha de nazistiske idealer overført til Norge, og som sverger til major Quisling som "Führer".

Ti det kan jo ikke nektes at Lagerkvists skuespill, uaktet det til å begynne med nærmest synes å kjempe mot alle tiders vold, terror og bøddelmentalitet, med scenene henlagt til en eller annen ubestemt tid eller rettere sagt ahistorisk tid, i sin annen del – knyttet sammen med første del med en uhyggelig krigsfilm – nærmest ble en rekke utfall mot Hitlers tyske nazistat.

Replikker som "Vi kommer til å stille som et uavviselig krav, at alle anner­ledes tenkende kastreres" – "Det kommer aldri å finnes noen annen verdens­anskuelse enn vår" – ”Det finnes bare mennesker, som tenker som vi og så en del mennesker, som er sperret inne og endog blir opplært til å tenke som oss" – er jo helt hentet ut fra nazistiske opprop og bøker.

Og utrop som "Krig er sunnheten selv. Et folk, som ikke vil ha krig, er et sykt folk" – "Fred er kun for spedbarn og syke. Barn må oppdras til krig" – "En skyttergrav er det eneste sted, hvor et friskt og fullkomment menneske kan trives" – "Alle sterke folk liker å ha pisken over seg og trives fortreffelig av det" – er jo uttrykk for den tyske naziungdoms mentalitet, muligens satt noe på spissen.

Stykkets annen akt søker for øvrig, foruten nazimentaliteten i de siste år, også å gi et hektisk billede av jobbe‑ og champagnementaliteten i det Tyskland som gjorde seg gjeldende i årene nærmest efter krigen.

Det kan vel imidlertid ikke nektes, at stykkets aggressive karakter mot en bestemt politisk retning i en bestemt stat, i noen grad svekker stykkets rent kunstneriske virkning, om det enn av hr. Lindberg var iscenesatt med en voldsom effekt og med et liv og en massevirkning, som ikke unnlot å ta ens interesse fangen.

De enkelte personers psykologiske karakteristikk var ikke ofret forfatterens oppmerksomhet så meget som virkningen av det hele ensemble sett rent kollektivt.

Det var som sagt en voldsom fart og et drivende liv over skuespillets for­skjellige opptrinn, og alle skuespillere ytet sitt beste.

En enkelt av skuespillerne hadde tegnet to virkelig mesterlige typer. Det var Alfred Maurstad som Galge-Lasse i første akt og krigsinvaliden i 2. akt. De ble begge gitt med en fin karakteristikk og preget seg inn i ens erindring. Jeg kan ikke erindre Maurstad fra tidligere roller, men han vil sikkert bli en kunstner som arbeider seg frem.

Det blivende inntrykk, man forlot teateret med, var inntrykket av menneskenes uforanderlige evne og vilje til å gjøre hverandre vondt. Og det triste i, at vold og terror fremdeles ofte er det høyeste uttrykk for menneskehetens ikke bare fysiske, men dessverre også åndelige kraft.