Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1935
Oslo, 9. mars 1935
Vår gamle venn, min kjære artiumskamerat maleren Thorolf Holmboe∗, er avgått ved døden. Han har vært sykelig gjennom mange år og har i det siste måttet føre et stille og forsakende liv på grunn av en tiltagende "angina pectoris". Han kunne derfor ikke delta i våre jubileumsfestligheter i fjor, når unntas at han var til stede ved festforestillingen i Nationaltheatret. Mest sårt var det vel for ham, at hans sykdom i den siste tid hindret ham fra å utøve sin kunst – han som alltid hadde vært en arbeidets mann.
I slutten av 80-årene og begynnelsen av 90-årene, da Thorolf Holmboe begynte sin kunstneriske virksomhet, knyttet der seg store forhåpninger til ham som landskapsmaler. Hans malerier og akvareller fra Nordland – hvor han var født og oppvokst – og hans sjøbilder med båter og sjøfugl hadde – all realisme til tross – en egen stemning og charme, der skaffet ham både popularitet hos publikum og anerkjennelse blant kollegene.
Da en ny-romantikk holdt sitt inntog i vår unge kunst med Vilhelm Krags∗ lyrikk og hans bror Thomas P.s∗ romaner og fortellinger, ble Holmboe sterkt påvirket av disse strømninger, og han gled mer bort fra det rene friluftsmaleri og over i stemningsmaleriet, med dekorative virkninger og stiliserte motiver, hvortil vel også beundringen for den engelske kunst på 90‑årene bidro. Og det varte mange år førenn han vendte tilbake til sin første ungdoms syn på malerkunsten og dens oppgaver.
Thorolf Holmboe utfoldet gjennom årene en voldsom produktivitet, der sikkert meget har skadet hans kunstneriske utvikling. Hans billeder oversvømte til sine tider markedet, og der sendtes ut fra hans atelier rene håndverksarbeider og overfladiske arbeider, som en noenlunde kresen kunstner aldri ville tillatt å komme utenfor atelierets fire vegger. Hans kunstneriske anseelse led selvfølgelig under dette, og så meget at man overså de mange gode ting, der fløt fra hans pensel.
Da Holmboe i fjor av kunstnerhuset∗ ble oppfordret til å få i stand en retrospektiv utstilling av hans kunst gjennom årene, ble denne noe av en vel fortjent oppreisning for ham. Så vel kritikerlauget som publikum fikk da øynene opp for at Thorolf Holmboes kunst på mange måter hadde vært miskjent, og han i sitt lange kunstnerliv virkelig også hadde skapt bilder av høy kunstnerisk verdi. Og det gledet Holmboes sensible kunstnersjel i høy grad å få denne anerkjennelse.
Det må heller ikke glemmes, hva Holmboe har utrettet for utviklingen av god og fornem "brukskunst" med sin fine og særpregede dekorative smak. Fra porselen til bokillustrasjoner og bokbind har han ytet fortrinnlige bidrag.
Thorolf Holmboe var en fin og nobel natur, rettenkende og elskverdig. Men kanskje for svak og vek, hvor det for ham gjaldt ikke å vike bort fra den eneste, men vanskelige vei, der fører til den store kunsts mål.
Jeg var i formiddag nede og hilste på fru Holmboe∗. Hun og Erna∗ var helt knekt og nedbrutt. Mot kone og barn hadde jo også Holmboe vært en sjelden mann og far. Som fru Holmboe sa, hadde han alltid gjennom livet vært uten fordringer for seg selv, beskjeden og tilbakeholden, men kjærlig og omsorgsfull for alle sine. Og hun tilla – hva også er sant – at kun på et punkt var han streng. Han tålte ikke, at der i hans hus ble talt ondt om andre.