Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1934
Oslo, 11. desember 1934
Jeg ble helt lamslått, da jeg i middags fikk "Dagbladet" inne på kontoret og på første side så meddelelsen om, at min gode gamle venn Peter Collett Solberg∗ var død i går aftes.
For et par dager siden spiste han middag hos oss sammen med noen venner, og han var helt som vanlig. Men de senere års mange gremmelser hadde jo satt sine merker, og jeg føler meg overbevist om, at han selv ikke hadde noe imot å gå bort. Det var et hjerteattakk, der i løpet av noen timer førte ham inn i døden.
Vi ble kjent i artiumsåret, og vi ble straks gode venner. Og det vennskap, der ble sluttet i den unge friske tid, da sinnet er åpent for alle inntrykk, det har trofast vart, til døden nå avbryter det. Jeg var hans brudesvenn ved hans bryllup i 1893 med Anna Kiær∗ – en lysende fest på det gamle Fagertun∗. Barbara∗ var hennes brudepike, de var venner fra barneårene, men den gang kjente vi jo så vidt hinannen.
Vi har en rekke lyse minner fra det Solbergske hjem, først fra Bellevue∗ i Fredrikstad og senere fra Kobbervik∗ i Drammen, hvor de utfoldet den mest strålende gjestfrihet. Og det gikk alvorlig inn på Peter, da den økonomiske krise tvang ham til å gå fra Kobbervik, hvor han hadde levd hele sin barndom, og som han var rørende glad i.
Peter Solberg var et sjeldent godt hode, og han hadde solide kunnskaper og en vidstrakt og omfattende lesning, særlig på det historiske og sosialøkonomiske område. Da han i 1898 – kun 32 år gammel – ble valgt til stortingsmann for Fredrikstad, knyttet det seg store forhåpninger til hans politiske virke. Han forsto også særlig i begynnelsen å gjøre seg gjeldende på Stortinget. Hans medrepresentanter hørte alltid oppmerksomt på ham, når han grep ordet, hvilket ikke så ofte er tilfelle. Men han gikk nokså hurtig trett av sin politiske virksomhet, og efter å ha representert Fredrikstad i 2 perioder, trakk han seg for alltid ut av politikken. Medvirkende hertil var vel også at den linje, han mente vi burde følge i unionspolitikken, ikke vant noen tilslutning i Stortinget.
Peter Solberg var en sjelden helstøpt karakter med stort hjertelag – et helt igjennom nobelt og fintfølende sinn, for hvem alt der smakte av smålighet og tarvelighet, var helt fremmed, og det gjorde vel også sitt til at han ikke følte seg vel i stortingskorridorenes atmosfære.
Men selv om han trakk seg ut av det aktive politiske liv, beholdt Peter Solberg helt til sin død en usvekket interesse for samfunnsspørsmål og finansvesen. Utallige er de artikler og avhandlinger om slike spørsmål, som ble offentliggjort i aviser og tidsskrifter, og de foredrag, han holdt om disse emner rundt om i de forskjellige foreninger. Det var i det hele utrolig hva han fikk tid til, når man erindrer at han samtidig var en av de ledende sjefer i noen av landets største økonomiske foretagender.
Efter at han var trådt ut av firmaet Kiær & Co.∗, levde han mange år i utlandet, vesentlig i Paris. Og det var i år den første vinter på lenge, han igjen skulle slå seg ned i Norge.
Men han benyttet ikke dette sitt otium til å legge seg på latsiden. Han kastet seg nå over rettshistoriske studier, der alltid hadde interessert ham. Og i 1930 utga han i Paris sammen med franskmannen Guy Ch. Cros∗ det rettshistoriske verk "Le droit et la doctrine de justice"∗. Hans medarbeider Mr. Cros'' oppgave var imidlertid nærmest å være hans hjelper i det rent språklige (verket utkom på fransk). Peter sendte meg dette arbeid til gjennomlesning som manuskript, og det fanget i høy grad min interesse, og det var helt imponerende å se hans viten og lesning også på dette område.
I de senere år har han arbeidet på et verk om den norske grunnlovs tilblivelse. Hvor langt på vei han er kommet med dette arbeid, vet jeg ikke. Men det opptok ham sterkt, og han talte ofte om sitt nye syn på mangt og meget i forbindelse hermed.
I Peter Solberg har jeg tapt en av mine eldste og beste venner, som sto mitt hjerte nær, og savnet efter ham vil bli stort for meg. I de senere år hadde vi jo på grunn av hans utenlandsopphold kun kunnet treffes, når han om sommeren ferierte i Norge, og derfor hadde vi gledet oss til å kunne møtes oftere, nå han hadde fått en leilighet i vårt naboskap.