Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1934
Oslo, 2. juli 1934
Det er en redselsfull blodig tragedie i tysk politikk, som er utspilt lørdag og søndag i Berlin og München, og som har gjort et mildest talt forferdende inntrykk overalt – kanskje Tyskland selv unntatt. Dels fordi den tyske presse jo er under sensur og lite eller intet tør fortelle, og dels fordi menneskenes sinn der nede efter å ha gjennomgått krigens redsler, og senere revolusjon, inflasjon, nød og borgerkrig, hvor menneskeliv jo ikke har veid så tungt, naturlig nok er blitt avstumpet og brutalisert.
Så vidt man av de temmelig sparsomme meddelelser kan skjønne, er sammenhengen den, at trekløveret Hitler∗, Göring∗ og Goebbels∗ har fryktet et statskupp av sine egne tropper, S.A.-organisasjonen∗ – i det minste påstår de dette og derfor lørdag og søndag har latt arrestere disse troppers gruppeførere og uten videre har skutt ned de mest kjente av disse som Røhm∗, Ernst∗ og Heines∗. Av disse har jo særlig Røhm tidligere stått høyt i Hitlers gunst, som rimelig kan være, da det jo er han, som i første rekke har fortjenesten av å ha organisert S.A., som brakte Hitler og hans drabanter frem og har gitt denne bevegelse dens slagkraft. Så vidt vites, er disse ledere og mange med dem uten videre skutt ned uten lov og dom.
Videre er general Schleicher∗, den tidligere rikskansler, som måtte vike plassen for Hitler, myrdet i sitt hjem i Potsdam, og da hans hustru søkte å beskytte ham mot de inntrengende nasjonalsosialister, ble også hun plaffet ned. Som påskudd for mordet på general Schleicher antydes, at han skulle stå i forbindelse med en fremmed makt og således skulle være skyldig i rent landsforræderi. Det lyder jo imidlertid høyst usannsynlig, at denne kloke og meget patriotiske general skulle ha gjort seg skyldig i en slik lettsindig handling, og det er vel langt mer sannsynlig, at grunnen til mordet på ham må søkes deri, at det Hitlerske trekløver har fryktet ham som en motstander, som kunne bli farlig for dem i fremtiden, og som det derfor var best å ha skaffet avveien.
Hvor mange har Hitler latt drepe i løpet av disse to blodige dager? Det er umulig å svare på, da den tyske regjering forholder seg helt taus herom. Men der siver stadig ut meddelelser om nye ofre for denne Bartolomeumsnatts redsler. Det er bare så vidt, at visekansleren von Papen∗ har unngått å bli drept; hans kabinettsjef von Bose∗, efter sigende en evnerik, høyt kultivert og lojal embetsmann, har imidlertid måttet bøte med livet. Som følge herav har von Papen inngitt sin avskjedsansøkning, men den skal dog ikke være godtatt.
Hvorledes de Hitlerske makthavere har vært behersket av en besynderlig oppskremthet og en rent sykelig nervøsitet, viser episoden under drapet på den unge musikkhistoriker Schmidt∗ i München. Det var helt uforklarlig, inntil foreldrene mottok en skrivelse fra regjeringen om, at det hele berodde på en feiltakelse, og at det var en annen herr Schmidt, som skulle ha vært skutt!!
Å komme til bunns i saken, vil vel aldri lykkes. Regjeringen bevarer en hårdnakket taushet og erklærer "affæren likvidert", og ofrene selv er jo avskåret fra å vitne.
At massakrene i Tyskland har vakt harme og forferdelse hos alle, som ennå har sine sunne instinkter i behold, er naturlig, og man må uvilkårlig spørre om den tyske revolusjon av 1933 – Hitler har jo selv betegnet nazienes komme til makten og avskaffelse av en fri riksdag som en revolusjon – allerede nå er kommet inn i Thermidor-perioden∗, da den fortærer sine egne barn.
For de ikke få her hjemme, som svermer for Hitler og diktatur, og for dem, som selv går med "Führer" aspirasjoner, vil begivenhetene i Tyskland den 30. juni og 1. juli 1934 forhåpentlig bli en lærepenge og en vekker.