Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1934
Oslo, 6. mai 1934
Den kjente franske forfatter André Siegfried∗, professor ved Collège de France∗ holdt forleden aften efter innbydelse av Alliance Française∗ og det fransk-norske handelskammer∗ et foredrag på universitetet om "La psychologie française et la vie politique en France"∗. Det var et foredrag av de sjeldne. Mr. Siegfried er ikke alene veltalende, men også en åndfull og kunnskapsrik foredragsholder, som derfor holdt sitt auditorium i ånde fra første til siste setning.
Efter mr. Siegfrieds mening var der ikke og ville der neppe bli noen grobunn hverken for kommunisme eller fascisme i Frankrike. Først og fremst fordi den alminnelige franske borger setter sine individuelle rettigheter og sin individuelle frihet over alt annet. Og dernest er de aller fleste av de franske borgere "proprietaires"∗. Og selv om majoriteten av velgere vel kan sies å ha "son cœur à gauche"∗, så glemmer de aldri, at de samtidig har "sa poche à droite"∗. Kommunismen vil derfor alltid bli dem fremmed.
Derfor så man, at da de radikale regjeringer hadde ført francen til avgrunnens rand, reagerte Frank-[rike] spontant og lot Poincaré∗ komme til makten. Da de franske finanser var brakt noenlunde i orden igjen, lot velgerne igjen hjertet tale og stemte venstre. Da det så igjen viste seg, at de radikale regjeringer ikke maktet å skaffe balanse i statsbudsjettet og det truet med kaos, gjorde det franske folk igjen frontforandring. Tross tillitsvotumet i deputertkammeret fikk det veltet ministeriet Daladier∗ og den gamle moderate Doumergue∗ dannet sin samlingsregjering.