Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1934
Oslo, februar 1934
Overalt i verden er der uro og gjæring. Mistillit menneskene imellom og statene imellom. Misfornøyelsen brer seg i alle kretser av samfunnet og hatets evangelium er det, man hyppigst ser og hører forkynt.
Vi får nesten håpe, at det er de veer, som alltid går forut for en fødsel, og at vi står foran tilblivelsen av et nytt samfunn. Vi gamle må nok se den sannhet i øynene, at det gamle samfunn er i støpeskjeen, og at det, vi med rette eller urette kaller "de gode gamle dager", og som så mange ennå håper på skal komme tilbake, ugjenkallelig og for alltid er gått i graven.
Denne gang er det fra Østerrike, at meldingene om uroligheter kommer. Uroligheter, som utviklet seg til en veritabel borgerkrig. Da man fikk sikkerhet for, at sosialister og kommunister gjennom lengere tid forberedte seg til angrep mot samfunnet, kom den østerrikske ministerpresident Dollfuss∗, som nå hersker som diktator uten noe parlament, dem i forkjøpet og slo med hjelp av hjemmevernet under fyrst Starhembergs∗ ledelse resolutt til, og det var nok også i siste øyeblikk. Det viste seg nemlig at en rekke av de svære boligkomplekser som arbeiderpartiene, mens de satt med makten i Wiens bystyre, hadde latt oppføre for skattyternes penger, var utbygd som de rene festningsverker, og at man i kjellerne og ellers i disse bygninger gjennom årrekker hadde samlet skyts og ammunisjon til bruk i påkommende tilfelle.
Intet under at det tok tid, og at det kostet mange menneskeliv, før regjeringen fikk uskadeliggjort disse festninger, hvorfra der ble skutt på troppene, og fikk overtaket og ro og orden gjenopprettet.
Hr. Dollfuss har formodentlig for denne gang slått ned kommunistfaren, men han trenges også hårdt fra en annen kant – det i Østerrike stadig voksende nazistparti∗, som inspireres av og også økonomisk støttes fra Hitlers Tyskland, og spørsmålet er, om han i lengden kan holde også dette stangen og klare sitt mål: Å sikre Østerrikes uavhengighet uten "anschluss"∗ til Tyskland.
Dollfuss er øyensynlig en dyktig mann og en kraft, men også hensynsløs og ikke uten et stenk av brutalitet. Hans foreldre var fattige bondefolk.
Det er ganske eiendommelig å tenke på, at over restene av det mektige habsburgske monarki hersker nå en bondegutt som diktator, mens en østerriksk malersvenn styrer hohenzollernes keiserrike mer eneveldig, enn noen hohenzoller har gjort det.