Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1933




Oslo, 7. juli 1933

Iforgårs var jeg nede på Refsnes til Kathrine Boecks fødselsdag, der som vanlig ble feiret med stor middag med slekt og venner fra Oslo og Mossekanten som gjester. Jeg hadde Kathrine til bords og måtte holde festtalen.

Reisen dit ned per jernbane var ikke ublandet behagelig. Den trykkende varme, vi nå har hatt gjennom uker, og den overopphetede jernbanekupé ga oss følelsen av å være i et permanent dampbad, til tross for at vi litt efter litt reduserte påkledningen til det minst mulige. Men på Refsnes var der jo kun deilig, og aftenen nede på stranden – efter middagen ved solnedgang – var vidunderlig.

Jeg måtte reise tilbake allerede efter frokost i går – denne gang heldigvis per bil – for å være til stede ved den store festmiddag, som Clarin Mustad og frue gav på sin vakre eiendom Sjøholmen ved Sandvika til ære for sin onkel Peter Vogt Fischer i anledning av hans 70-årsdag i går.

Det var en strålende fest. Der var ca. 60 herrer benket omkring det av det herligste blomsterflor bugnende middagsbord, representanter fra alle kretser og aldre i vår by. Men sterkest var selvfølgelig byens musikkliv representert.

Festtalen ble holdt av komponisten David Monrad Johansen. Den var både stemningsfull og tankevekkende, og ble fremført med den beskjedenhet og på den sympatiske måte, som karakteriserer denne begavede kunstner. Han begynte med å si, at hvis noen skulle finne at hans tale, som skulle være en festtale, fikk et noe for alvorlig preg, ville han minne dem om de ord, som står innrisset over inngangen til Gewandhaus i Leipzig: "Kun i alvoret er der sann glede".

Monrad Johansen fremholdt at ideene fra 1789 nå var glidd ut i sin egen karikatur, og at det føltes som vi nå var på vandring inn i mørket.

Men der er dog ennå noen, som ikke har villet gi slipp på det, som for dem stod som livets virkelige verdier – verdier man både kunne leve for og dø for, så lenge man ikke kunne erstatte disse verdier med noe som i dypere forstand var bedre. Og disse var ikke de minst vitale og våkne, og de manglet derfor heller ikke evnene til å oppta i seg også det, som vår tid bød på av verdifullt.

Ingen kunne være mer vital enn den mann, vi var kommet sammen for å hylle i dag, men der er en understreng i hans vesen, som stiller det i dag opplevde i relasjon til det som var.

Der var en tid her hjemme i Norge, da begrepet kultur hadde en sannere betydning enn det har i dag, en tid da hjertelag og hjertevarme, da sinnets og sjelens adel ennå stod i kurs og var egenskaper, som tross storhet og berømmelse ansåes som uunnværlige, ja kanskje var de egenskaper som først og fremst ga personligheten dens særpreg.

Han nevnte som eksempel herpå de to kunstnere, som hver især stod Vogt-Fischer nær – Agathe Backer Grøndahl og Edvard Grieg. Brevvekslingen mellom disse to tonekunstnere gav et uforglemmelig inntrykk av åndelig noblesse og sjelelig adel. I et av disse brev skriver Edvard Grieg til fru Grøndahl om, hvorledes han har lært å holde av Vogt Fischer, å beundre hans dyktig­het og å verdsette hans mangel på særinteresser, og Grieg tilføyer, at utenlandske kunstnere til ham har uttalt, at de i Vogt Fischer har truffet den første virkelig noble impresario.

Men Vogt Fischer har også venner av i dag, som fikk trang til å takke ham for hva han har vært for så mange tonekunstnere her hjemme. Hans iver, hans tro og begeistring har vært styrkende og livgivende for så mange av dem.

Monrad Johansen sluttet med å takke Vogt Fischer for, at han alltid hadde vært trofast mot det beste i seg selv og mot det beste, han møtte hos andre mennesker.

Dette var de vesentlige punkter i Monrad Johansens tale, som kanskje mer artet seg som et åndfullt kåseri enn som en fødselsdagstale, men i alle fall var ulike interessantere.

Monrad Johansen nevnte også, at han midt under vår vandring i mørket, dog så lyset som et skimmer, som er i anmarsj, noe som kom utenfra, dog ikke fra øst. Og på slutten av talen kom det frem, at han så en lysning i det, som i dag skjer i Tyskland, fordi bevegelsen her er utsprunget av de evige lover, som man aldri kan forsynde seg mot.

Der var selvfølgelig også en rekke andre taler, bl.a. av jubilanten selv – spøkefullt men med en undertone av takknemlighet over, hva livet hadde brakt ham av verdifullt, [og] av pianisten Fridtjof Backer Grøndahl, som brakte Vogt Fischer en takk for, hva han hadde vært for det Grøndahlske hjem, særlig for hans mor og ham selv. Uaktet hans mor og Vogt Fischer jo igrunnen var så vidt forskjellige av temperament og karakter, var de dog bundet sammen i et trofast vennskap. Professor Worm-Müller var også som vanlig veltalende.

Flere for anledningen skrevne sanger ble avsunget, med operasanger Bjørn Talén som solist og forsanger. Han har sin praktfulle stemme i full behold.

Efter middagen drakk vi kaffe på terrassen utenfor huset med Oslofjorden like nedenfor, og som lå der vidunderlig vakker i den stille varme sommernatt med de siste solstreif over øyene utenfor.

Ved midnattstid steg Reidar Mjøen opp på verandaen og leste efter anmodning den nettopp avdøde Olaf Bulls skjønne dikt "Metope". En stemningsfull avslutning på en vakker fest.