Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1933
Oslo, 1. juli 1933
Jeg kom i går aftes hjem fra en vidunderlig biltur til Odda∗, hvor jeg var borte til et styremøte.
Vi reiste dit bort over Kongsberg, Bolkesjø og Dalen∗, hvor vi overnattet, og videre over Haukeli og Røldal.
Vi hadde på hele turen det vidunderligste vær – sol og varme, som vi jo har hatt i hele sommer. I Hardanger var man allerede på det nærmeste ferdig med slåttonnen. Overalt klaget man over tørken – bjørkene stod gule. I Tyssedal og Lofthus stod hagene i de herligste rosenflor. Det flommet formelig av roser der borte i år, men man fortalte at roser, som var sprunget ut om mor-[genen,] allerede falt av om aftenen på grunn av varmen og tørken. Også av moreller var der en masse, og de var – til tross for alt – så saftige og gode som sjelden.
Den aften, vi kom frem til Tyssedal∗, var vi i stor middag hos direktøren ved a/s Tyssefaldene∗, hr. Aanonsen∗ og frue. Der var mange oslofolk, da også Zinkfabrikens∗ og Nitridselskapets∗ styrer var samlet der inne. Da vi efter middagen drakk kaffe i haven foran huset hadde vi et praktfullt skue – solnedgangen over Folgefonna og Hardangerfjorden rett under oss og så stille og varmt som sjelden og så blomsterfloret i hagen rundt oss.
Hjemveien la vi over Lofthus og Kinsarvik til Ringøy, hvor veien foreløpig slutter, men fortsettelsen er under arbeid. Fra Ringøy må bilen ferges til Eidfjord∗. Derfra fortsatte vi den nye vei over Sæbø og opp gjennom Måbødalen∗, hvor jeg aldri før hadde vært. Det er det villeste, jeg ennå har sett av Norge. Overalt loddrette styrtninger mellom de glattskurte fjellene. Og veien gjennom disse stenmasser er vel også det vidunderligste av alle de mange praktfulle veiarbeider, som våre veiingeniører har stukket ut og utført i våre fjelldaler. Vi kom ved solnedgangstid til Vøringsfossen∗, som uaktet den har mindre fallhøyde enn flere av våre andre vannfall, dog virker som det mest imponerende av dem alle. Når man når frem til den og ser den ovenfra, blir man helt grepet og står der helt stum og knuget.
Derfra går veien over Hardangervidda frem til Haugastøl∗, hvor vi overnattet. Fra Haugastøl måtte bilen fraktes med jernbanen til Geilo∗. Og derfra gikk turen over Skurdalen, Dagali, Opdal∗ og nedover Numedal til Kongsberg og hjem. Det var morsomt å se igjen flere av de gårder og steder i Numedal, hvor jeg oftere hadde vært under våre turer til Labros skoger, da jeg satt i Labro Træsliberis∗ styre, og hvorfra jeg har så mange morsomme minner.