Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1933
Oslo, 4. februar 1933
Vi var i går i middag i den franske legasjon∗. Jeg hadde den engelske ministers∗ frue, lady Wingfield, til bords. Hun er ganske underholdende og likefrem.
Ved kaffen hadde jeg en lengre samtale med utenriksråd Esmarch∗. Jeg spurte ham bl.a. om ikke min venn Johannes Irgens∗ kunne ha chanse til å få gesandtstillingen i London efter Benjamin Vogt∗, som jo faller for aldersgrensen til sommeren. Irgens har fortalt meg, at han gjerne ville ha London. Han liker seg ikke i Rom, og det var ham en stor skuffelse, at han ikke fikk Rom[!] ved Wedels avgang.
Esmarch mente, at Irgens burde ha chansen til å få London. Han har jo tidligere vært minister i London og har vært utenriksminister – det meste, som talte mot ham var, at han allerede var så til års – han blir 64 år. Hvis Mowinckel∗ igjen kom til makten, var imidlertid Esmarch bange for, at Irgens'' utsikter ikke var så lyse. Det var Mowinckel – som for øvrig var Irgens'' intime venn i ungdomstiden – som så sterkt motsatte seg, at Irgens fikk Paris. Han tilgir ham nok ikke, at han brøt med Venstre, og efter en kort gjesterolle i "det frisinnede venstre" endog meldte seg inn i Høyre.
Og Esmarch mente, at det var all utsikt til, at Mowinckel ville velte regjeringen Hundseid∗ innen kortere tid. Arbeiderpartiet er jo mer enn villig hertil – og sammen med dette har Venstre flertall i Stortinget.
Og han mente, at Mowinckel nå hadde vært så pass lenge borte fra Victoria Terrasse, at han – til tross for sine politiske ord under debatten om Lilleborgkonsesjonen∗ om sin avskjed med regjeringsbenken for alltid – nå brente av lengsel efter igjen å holde sitt inntog der.