Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 28. desember 1932
Der har vært en stor opinion både i England og Frankrike for, at man nå – efter inngåelsen av Lausanneoverenskomsten∗ – også skulle stanse avbetalingen på krigsgjelden til Amerika, som fremdeles står på det standpunkt å ville kreve hver "hvid" tilbake av sine debitorer. Regjeringene i begge land var imidlertid kommet til det resultat, at de ville betale de avdrag, som forfalt 15. desember, men underforstått, at dette også skulle være siste gang. Denne den franske regjerings holdning ble imidlertid desavuert av deputertkammeret, som krevde at betalingene til Amerika straks skulle innstilles. Herriots regjering∗ inngav derefter sin demisjon, og en av dens medlemmer, Daladier∗, har så dannet ny regjering omtrent utelukkende med medlemmer av den gamle regjering. Herriot∗ selv har dog, som rimelig kan være, nektet å gå inn i den.
I Tyskland søker man å håne Frankrike i anledning av denne betalingsvegring, idet det fremholdes at Frankrike, som ellers så steilt har hevdet inngående overenskomstens hellighet og ukrenkelighet, nå selv løper fra dette sitt prinsipp. Denne tyske hån er så lite vel begrunnet som mulig. Er det ikke nettopp, fordi Tyskland ikke har kunnet eller villet oppfylle sine gjeldsforpliktelser, og dets kreditorer med Amerikas velsignelse så seg nødt til å gå til Lausanneoverenskomsten, at Frankrike – da de forutsatte betalinger fra Tyskland svikter – ser seg nødt til å innta den stilling med hensyn til betalingene til Amerika som det nå gjør.
Og så går det gamle år ut under nye tvil og nye bekymringer. Hvem vil og kan betale, og hva vil Amerika foreta seg? Vil Lausanne-overenskomsten – et av de få lyspunkter på det internasjonale område i 1932 – igjen bli veltet? Det er vel ingen gitt om å kunne svare på disse spørsmål. Alt flyter - overalt hersker mistillit og håpløshet. Ethvert initiativ synes knekket. Skal det fortsette som hittil ennå noen tid utover, vil det vel være uunngåelig, at alt ender i kaos.