Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Gausdals sanatorium∗, 25. august 1932
En ukes tid efter Jakobs begravelse fikk jeg den meget kjedelige nervesykdom, som populært går under navnet "helvetesild"∗ – en sykdom, som er temmelig smertefull og som ikke lar en i ro hverken dag eller natt. Der var i de første par uker ikke tale om å kunne sove uten kunstige midler. Så ble det noe bedre, så doktoren tillot meg å reise hit opp til mitt årlige rekreasjonsopphold. Men jeg kan dessverre kun bevege meg litt rundt husene i et langsomt tempo. Blir jeg varm, blusser "helvetesilden" opp igjen. Og i år er det varmt på fjellet. Solen skinner fra den tidlige morgen hver eneste dag, og selv aftnene er temmelig milde og ikke lik de vanlige augustaftener her oppe.
Her er foregått store forandringer, siden jeg sist var her oppe. Tilbygninger og forbedringer for å gjøre "arken" skikket til vinterbolig.
Utenfor den gamle spisesal er der tilbygd en stor, vakkert dimensjonert peisestue, hvor vi nå spiller vår eftermiddagsbridge, og hvor ungdommen om aftenene kan danse og musikalske tilstelninger holdes.
Forleden aften gav Cally Monrad∗, som er medlem av "sufimenigheten"∗, som holder til i nærheten av sanatoriet, en sang- og resitasjonsaften. Men det var en trist aften. Når unntas hennes foredrag av noen enkle folkeviser, som hun ennå maktet å forlene med deres eiendommelige poesi, var det alt annet enn en nytelse å høre henne, og da hun til slutt til eget akkompagnement foredrog "habaneraen" og "seguedillaen" av Carmen∗ utartet det til den rene parodi. Sørgelig at en kunstnerinne som Cally Monrad ikke forstår å slutte i tide, mens leken er god. Det hevner seg, når man ikke vil nedlegge det nødvendige alvorlige arbeid på teknikken i sangkunsten, men bygge alt på sine naturlige gaver og evner, således som Cally Monrad har gjort. Da melder alderen seg langt tidligere.
Jeg har her oppe truffet de fleste av mine tidligere "fjellvenner", minister Irgens∗, fru Schjelderup∗, fru Furu∗, Radichs∗, dr. Dedichen∗ og kammerherre Cappelen∗ og frøken Selma∗. Men jeg savner de vanlige lange formiddagsturer.