Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, slutten av juli 1932
Der har i sommerens løp foregått store politiske begivenheter i Tyskland.
Efter utfallet av de forskjellige valg i Tyskland har presidenten∗ i den tyske republikk, ved sin nektelse av å underskrive noen ham av ministeriet Brüning∗ forelagte nødsforordninger, tvunget dette til å ta avskjed, idet presidenten tilkjennegav, at han ikke lengere kunne anse dette ministerium som representerende det tyske folks virkelige vilje.
Hindenburg har imidlertid ikke henvendt seg til nasjonalsosialistenes fører Hitler∗ om å danne det nye ministerium, noe man jo efter utfallet av valgene kunne vente, men til en i tysk politikk forholdsvis ukjent mann, von Papen∗ – bekjent for ikke å si beryktet for sin virksomhet som militærattaché ved den tyske legasjon i Washington i de første krigsår. Hr. von Papen selv har inntil fornylig tilhørt sentrum og var innvalgt i riksdagen som representant for dette parti uten her å gjøre seg særlig bemerket. Han har meldt seg ut av dette parti. Han har omgitt seg med ministre med høyadelige navn, men de fleste like så ukjente som han selv i tysk politikk, og som krigsminister har han valgt general von Schleicher∗, en kjent militarist.
Det hele synes å kunne fortone seg som en utfordring til det øvrige Europa.
Imidlertid har von Papen møtt som den tyske regjerings representant ved de i Lausanne førte forhandlinger om krigserstatningene, og han kunne vende tilbake til Berlin med et for Tyskland, som det skulle synes, gunstig resultat. Tysklands erstatningsbetalinger ble redusert til 3 milliarder mark – og endogså denne sterkt reduserte sum kunne under visse betingelser bortfalle.
Man skulle jo tro, at man i Tyskland ville være meget fornøyd over, hva von Papen således hadde oppnådd, men Hitler og den nasjonalsosialistiske presse raser mot ham og proklamerer, at det tyske folk aldri vil finne seg i å betale seierherrene 1 pfennig mer, enn de allerede har betalt.
Man kan ikke føle seg trygg for, hva som vil kunne hende i det politisk urolige Tyskland, hvor nasjonalsosialistene med sitt halvt kommunistiske og temmelig uklare program og de rene kommunister synes å være de partier, som har mest vind i seilene.
-----
Fru Ellen Bojer∗ født Lange er avgått ved døden i sitt hjem ute ved Hvalstad.
Det gikk efter operasjonen på Røde Kors'' sykehjem∗ – som det syntes – langsomt fremover med hennes helbredstilstand, om hun enn fremdeles hadde svære smerter. Så fikk hun årebetennelse, men tilstanden ble dog så pass, at hun kunne bringes til sitt hjem, hva hun lengtet så efter.
Gjennom hennes søster frøken Marie Lange∗, vår trofaste kontorhjelp gjennom mange år, fikk jeg daglig bulletiner om helbredstilstanden, og i den siste tid, efterat en blodpropp støtte til, stod det klart for hennes nærmeste at det gikk mot døden.
Med fru Bojer er et fint og verdifullt menneske gått bort, en av dem, man anser det for en lykke å ha kjent i livet.
For Johan Bojer∗ vil det bli et uerstattelig tap.