Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 5. juli 1932
Jeg fikk i dag et varmtfølt og hyggelig brev fra min kusine Nini Roll Anker∗ i anledning av Jakobs∗ død. Hun skriver bl.a. "for med Jakob er den lille slekten vår blitt en gentleman og ubestikkelig hedersmann fattigere, han hadde så mange av de egenskaper, som en svunnen tids embetsmenn eide, og han hadde det ekte trønderske mot til å vedstå seg sine meninger, tross alt og alle, og det har jeg beundret ham for.”
Jeg tror, det er en riktig karakteristikk av ham, og den faller for øvrig sammen med så mange andres i de utallige brev, jeg i disse dager får fra hans herværende og tidligere kolleger ved hoffet, de utenlandske ministre her og hans mange venner og venninner. En av de siste, frøken Selma Cappelen∗, skriver således: "Jo mer årene gikk, lærte jeg å sette ham høyt – en personlig ridderlighet i oppfatningen, en høyreist enkelhet i karakteren, som lå så fjernt fra og høyt over dagens tenkemåte – alt det beste hos den gamle tids menn. Og ufravikelig sine venners venn."
Noe av det, som har rørt meg mest, er den varme sympati, som er kommet fra betjeningen ved slottet. Også under hans sykdom kom der stadig blomster fra lakeier ved slottet, og da han tok avskjed, sendte de ham en vakker glasspokal med blomster. Jakobs prinsipp var at man skulle være like høflig mot underordnede som mot overordnede.