Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 4. juli 1932
Da jeg i forgårs var oppe hos bror Jakob∗, syntes jeg, han var bedre enn på lengre tid. Han hadde vært litt ute og spist godt til middag. Men han talte allikevel – som så ofte i den senere tid – om at han var så trett og lengtes efter å få dø.
Jeg ble derfor noe overrasket ved i går morges å få telefonbeskjed om, at han var blitt dårlig om natten. Han hadde vært ute av sengen, var falt om på gulvet, og sykepleiersken hadde måttet tilkalle hans piker for å få ham løftet opp i sengen igjen. Han klaget over store smerter.
Jeg skyndte meg opp til ham. Han var ved full bevissthet, men ynket seg sterkt. Da doktoren kom, fikk han et par morfininnsprøytninger og ble så roligere. Da jeg forlot ham ved 81/2 tiden om aftenen, sov han. Men allerede ved 101/2 tiden ringte sykepleiersken opp og sa, at pulsen ble svakere og svakere, så hun trodde det gikk mot døden.
Da jeg kom, så jeg straks at der var foregått en stor forandring ved ham. Jeg satte meg ved hans seng, og med hans hånd i min sovnet han inn i døden ved 1-tiden i morges.
Jeg var lykkelig ved å kunne være hos ham i hans siste stund. Straks før døden inntraff, slo han øynene opp og så på oss med et langt blikk. Og efter døden lå han der med et lykkelig smil.
Jakob var en rettlinjet personlighet, meget slektskjær og trofast mot alle dem, som var kommet til å stå ham nær i livet, og også mot alle dem, som hadde vært knyttet til våre foreldres hjem. Og overfor sitt kongehus var han lojal og diskret som ingen annen. Kongen∗ har da også gjentatte ganger sagt meg, hvor stor pris han og dronningen∗ satte på ham.
Jeg meddelte tidlig i dag morges kongens adjutant dødsfallet, og kort efter mottok jeg telegram fra kongen med hans og dronningens varme deltakelse i min sorg.
I hele dag er der innløpt telegrammer og brev til meg, og alle fremhever Jakobs fine og noble personlighet.
For meg er det, som om barndomshjemmet først nå oppløses. Han hadde jo beholdt det omtrent uforandret og med de samme tjenere, som nå i 37 år har vært i mine foreldres og hans hus og tjent dem med en trofasthet og hengivenhet, som ikke kunne overtreffes. Og med en aldri sviktende gjestfrihet stod hans hus åpent for slekten og alle de gamle venner av familien, som hadde vanket hos mine foreldre, og som ennå var i live.
Nå rykker jeg opp til å bli slektens eldste.