Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 20. mars 1932
Det kan ikke nektes, at de store forhåpninger, som stiltes til Folkeforbundet∗ ved dets stiftelse, er blitt mer og mer skuffet, eftersom årene går. Selvfølgelig måtte man gå ut fra, at det ikke med engang ville bli den fullkomne institusjon, som president Wilson∗ i sin noe verdensfjerne idealisme hadde tenkt seg. At det ikke er blitt til den begynnelse av verdens forenede stater, som vi gjerne drømte oss, skyldes jo først og fremst, at den store nasjon, hvis president tok det første initiativ til at folkeforbundet ble ført ut i livet, da det kom til stykket, ikke ville slutte seg til det, men ostentativt har holdt seg utenfor. Og dernest må man jo erindre, at folkeforbundet savner ethvert middel til å sette makt bak sine ord.
Men allikevel, at dets gjerning bare skulle bli ord og atter ord, har jo unektelig virket forstemmende. Som nå dets holdning i konflikten mellom Japan og Kina∗, i hvilken Japan uten krigserklæring har gått til krigerske angrep. Visstnok kan situasjonen være kinkig, men det er jo åpenbart, at Japan har gjort et brudd på den av det selv underskrevne Kelloggpakt∗. Men der er ikke kommet noe myndig ord i den anledning fra Folkeforbundet. Man er øyensynlig helt rådvill og teller på knappene, og det er åpenbart, at særlig England ikke vil eller tør støte sin tidligere forbundsfelle.