Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1932
Oslo, 7. mars 1932
Jeg var i går til stede ved den æresmiddag som Gyldendalske Bokforlag∗ sammen med forfatterforeningen∗, P.E.N. klubben∗ og presseforbundet∗ hadde arrangert i Grand Hotels Rococosal∗ for Johan Bojer∗ i anledning av hans 60-årsdag.
Det ble en imponerende hyllest til forfatteren. Og jeg tror det gjorde ham godt å føle, at han er avholdt og vurdert i vide kretser. Han har jo vært møtt med miskjennelse og forkjetring fra så mange hold gjennom mange år.
Professor Francis Bull∗ holdt festtalen. Den ville vist tatt seg utmerket ut som en artikkel i "Samtiden"∗, men noe tennende eller betagende, som kunne utløse følelsene, var der ikke i den. Og den var også altfor lang for en dinner-speech. Det er merkelig, hvor få her hjemme, som har evnen til å holde en virkelig god dinner-speech, og som har forståelsen av, at en sådan ikke må bli som en avhandling eller et foredrag.
Det var Bojer selv, som i sin svartale – munter og med en undertone av alvor – brakte stemningen opp. Da han en passant nevnte, at mens de unge damer før i tiden gikk til skriftefaren og bekjente sine synder, gikk de nå til en forlegger og solgte dem for god betaling – han siktet formodentlig til noen nettopp utkomne bøker av 2 kvinnelige unge forfattere∗, som har vakt en mindre smigrende oppmerksomhet for dem – brøt jubelen løs.
Der var selvfølgelig en rekke taler, alle mer eller mindre middelmådige, når unntas direktør Jens Thiis''∗ tale for fru Bojer∗, som samtidig var varmt følt, spirituell og elegant fremført. Vi vet jo alle, hvilken stor betydning det har hatt for Bojers liv og virke, at han har hatt denne fine og varmhjertede dame ved sin side, og hvilken støtte hun har vært for ham gjennom de vanskelige tider i hans liv, da sykdom og mismot brøt inn over ham.
Bordscenen var meget lang – vi kom først fra middagsbordet, da midnattstimen nærmet seg. Jeg hadde fru Maja Krag∗ - medlem av Det nye Teaters styre – til bords, og det var jo heller ikke videre "spennende" – for å bruke ungdommens sjargong.
Efter bordet ved kaffen presenterte Barbra Ring∗ den nye danske forfatter Marcus Lauesen∗ for meg. Han har i vinter debutert som forfatter med en stor roman, "Og nu venter vi paa Skib"∗ – en roman fra Sønderjylland i tiden efter gjenforeningen med Danmark, og hatt en ganske overordentlig suksess. Boken er allerede kommet i mellom 30 og 40 000 eksemplarer. Jeg kjøpte den i en bokhandel i Nyborg på Fyn mens "jeg ventet på skib" der i vinter, og da bokhandleren pakket den inn til meg, sa han: "Ja, der faar De skam en deilig bog!" Og eiendommelig og interessant var den også.
Hr. Lauesen så ut som en 18 års gutt, men han fortalte meg, at han både var gift og hadde et barn.
Jeg hadde ikke inntrykk av, at suksessen hadde steget ham til hodet. Han var meget likefrem, snakksom og munter.