Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 30. november 1931
Det nye styre i Filharmonisk Selskap∗ har tatt sin oppgave opp med megen energi og interesse.
Det har vært en rekke "store" aftener, hvor de mest kjente navn i moderne musikk har fulgt innbydelsen til å komme her opp, og publikum har da strømmet til.
En aften har den kjente russiske komponist Strawinsky[sic]∗ – som for øvrig bor i Paris – dirigert sine eiendommelige komposisjoner. Det var en interessant aften. Man beundret det tekniske raffinement i Strawinskys musikk – særlig i "Ildfuglen"∗ – og han ødslet med sin esprit, men det var lite, som talte til hjertet i hans musikk, og jeg for min del forble kjølig.
En annen aften spilte den franske klavervirtuos Alfred Cortot∗ Chopins klaverkonsert∗ med orkester – han har selv omarbeidet orkesterledsagelsen og ubetinget til dens fordel – med fullendt mesterskap. Han fikk frem all komposisjonens skjønnhet uten – som så ofte er tilfellet – å henfalle til overdreven følsomhet. Alt var klart, formfullendt og åndfullt. Bakefter opptrådte han som dirigent og dirigerte Cesar Francks∗ efterlatte symfoni∗. Under hans ledelse ble dette verk – som jeg jo ofte har hørt – som en ny åpenbaring av sjelden skjønnhet.
Endelig har vi fått fornyet bekjentskapet med den tsjekkiske dirigent, Vaclav Talich∗, som er en meget sympatisk orkesterleder, som med små og diskrete midler behersker orkesteret og får det til å klinge ut som få andre, og som helt lever seg inn i komposisjonens ånd.
Ved disse "store" aftener har Aulaen vært meget godt besatt, men ellers har besøket vært meget skralt, uaktet den hjemlige dirigent for dette halvår, Odd Grüner-Hegge∗, har utviklet seg meget gunstig og nå er en ganske habil orkesterleder.
Det er vel derfor meget tvilsomt, om det nye styre, når sesongen slutter, tross alle anstrengelser og alle besparelser vil oppnå å få balanse i budsjettet. Det er ikke så lett som det å kritisere andre.
-----
Yvette Guilbert∗ har atter avlagt Oslo en visitt. Litt eldre, litt tykkere, og med enda mindre rester av sangstemme enn siste gang. Men like uforlignelig som diseuse. Ingen kan pointere en vise som hun. Hun gjør hver chanson – enten den er fra livet i dag eller fra "l''ancien temps"∗ – til et helt lite kunstverk av esprit og følelse.
Når hun tripper om som den gamle bestemor og nynner "Venez, mes enfants, dansez – la jeunesse dura si peu"∗ var hun helt ut fortryllende i den vidunderlige blanding av skjemt og dypt alvor.