Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 4. september 1931
Det så ut, som der skulle komme til å hvile en uheldig skjebne over festligheten ved nedleggelsen av grunnsteinen til byens nye rådhus i dag.
Først var det kommunens uhøflighet overfor vårt kongehus ved ikke å innby det til høytideligheten – uaktet kongeparet var blant de største private bidragsytere til rådhuset, som hadde vakt alminnelig misstemning over hele byen. Da det imidlertid ble bekjentgjort, at alle bidragsytere kunne anmode om å få seg tilstilt adgangskort, løste kongen∗ med vanlig takt og likefremhet alle vanskeligheter ved å anmode om å få seg sådanne tilstilt. Denne beau geste fra kongens side og hans overseen av den fornærmelse Arbeiderpartiet hadde tilføyd ham, gjorde selvfølgelig det beste inntrykk.
I går slo så været om med høljende regn og en ren storm, så man var betenkt på å henlegge festligheten til kommunelokalet nede i Logesalen, og at derefter de nærmeste autoriteter skulle begi seg til åstedet og foreta den egentlige grunnsteinsnedleggelse.
Men heldigvis opprant dagen i dag med klar himmel, sol og varme, nettopp en av de vakre første høstdager, som gir Oslo i september en egen charme.
Og høytideligheten ble i all sin enkelhet virkelig både vakker og stemningsfull.
Da kongen og kronprinsen∗ kom til festplassen, ble de mottatt med stor begeistring, og ordføreren hr. Indrebø∗ ledsaget dem til deres plasser med all mulig høflighet, og i hans senere tale manglet det hverken på "Majestet" eller "Kgl. Høyhet".
Efter at Filharmonisk orkester∗ hadde spilt Johan Svendsens∗ pompøse Festpolonese∗, leste David Knudsen∗ Olaf Bulls∗ for anledningen skrevne prolog∗, som var meget god, hva der jo ikke ofte er tilfellet med slike leilighetspoemer. David Knudsen hadde først fått prologen fra dikteren i siste øyeblikk, så han måtte holde seg til papiret hele tiden, hva som jo gjorde opplesningen helt ufri.
Derefter ble der holdt taler av Hieronymus∗ – som nærmest gav et kort riss av rådhussakens historie – og ordfører Indrebø, og efter nok et musikknummer var festligheten forbi. Det hele varte en times tid.
Så vel da Hieronymus besteg talerstolen, som da ordføreren i sin tale hyllet ham som "rådhusets far", var der sterk applaus fra folkemassene, og det var morsomt, at han fikk denne spontane hyllest efter all den forfølgelse og baktalelse han har måttet døye gjennom de siste år for sitt aldri hvilende arbeid for å få rådhusplanen ført ut i livet, og det fra hold, som da han først fremkom med planen, ikke hadde lovord nok for den.
Fra alle kanter er der også kommet blomstersendinger og telegrammer til ham i dagens anledning.