Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Høyfjellssanatoriet i Gausdal∗, 29. august 1931
Jakobs∗ helbredstilstand var så pass god, at jeg fant å kunne ta mine ferier, som jeg høylig trengte. Jeg har nå vært her en 3 ukers tid, og i morgen drar jeg tilbake til byen igjen.
På veien oppover stanset jeg i Lillehammer et par dager for å besøke Barbara∗, som har vært en tid på Lillehammer Turisthotel∗, hvor hun alltid trives godt. Der er også et utmerket sted, og der var flere hyggelige mennesker, bl.a. en russisk baron von Knoop∗ og frue. Han hadde flere store konfeksjonsfabrikker i Russland, da revolusjonen brøt ut, de fleste av dem lå i nærheten av Leningrad, men en av dem lå heldigvis noen kilometer over det nåværende Russlands grense, ikke langt fra Riga, så den har han kunnet beholde og drive.
Den siste uke her oppe har vi hatt det mest strålende vær – varmt om dagen og aftener med det vidunderligste måneskinn. Iforgårs var jeg buden med kammerherre Cappelen∗ og søster∗ på en deilig biltur nedover østre Gausdal og derfra opp Vestre Gausdal til Espedalsvannet.
Der skal foregå store omveltninger her på sanatoriet. Det nye styre i selskapet har funnet, at den eneste måte å få sanatoriet til å lønne seg på, er å holde det åpent også om vinteren. Og nå er en stor arbeidsstyrke allerede igang med å grave kjellere under den gamle kasse – Arken. Der skal innlegges sentraloppvarming, og den skal tettes på alle kanter for å gjøre den beboelig også om vinteren.
Spørsmålet blir da, om ikke hele stedet derved taper sin karakter, og at den enkle charme, som knyttet oss gamle stamgjester til stedet, går fløyten.
I år har her vært fullt hus like til de siste dager, og de fleste av den gamle garde sviktet heller ikke i år.
-----
På Skeikampens turisthytte∗, som ligger like nedenfor sanatoriet, har der i hele sommer bodd en liten koloni, som danner et religiøst broderskap under navn av "sufier"∗. Ovenfor turisthytten har de bygd et lite tømmerhus, som er deres tempel, og hvor de holder sine gudstjenester.
Efter min ringe religionshistoriske kjennskap til "sufiene"∗ skulle de utgjøre en sekt av islam, hvis særpreg er en streng askese og ekstatisk kontemplasjon av Gud, en ekstase, som gikk til ytterligheter i det karakteristiske dervisjvesen med de dansende dervisjer∗.
Det hørtes jo nesten utrolig, at der skulle kunne være grobunn for noen slik sekt her i Norge, og da jeg hørte, at flere oslofolk av mine bekjente var med i kolonien her oppe, gikk jeg en søndag av sted til templet for å overvære deres gudstjeneste.
Og det viste seg da også, at denne sufisme ikke hadde noe med den opprinnelige strengt muhammedanske å gjøre.
Det viste seg, at deres ledende tanke så langt fra var, å ville hevde Koranens rene og uforfalskede lære som den eneste rettesnor for livet, at den tvertimot hevder toleranse for alle verdens forskjellige religioner.
Som tegn herpå brente der på alteret i sufienes lille forsamlingssal et lys for hver av de store religionsstiftere – et for Zoroaster (Zarathustra)∗, et for Brahma∗, et for Buddha, et for hebreernes Gud, et for Kristus og et for Muhammed – og i midten et tykkere lys for deres egen religion, som de også kaller "den universelle kirke".
Gudstjenesten begynte med en lengere stille kontemplasjon, hvorefter en av prestene – Halvor Egeberg∗, grosserer Einar W. Egebergs sønn – leste opp et stykke av hver av de ovennevnte religionsstifteres skrifter, og efter opplesningen av hvert stykke bøyde han seg mot alteret og uttalte: "Vi takker Deg allmektige og allvitende Gud for de visdomsord – de kjærlighetsord – de barmhjertighetens ord osv., eftersom det passet – som Du gjennom dette har latt oss få del i".
Derefter var der igjen stille kontemplasjon, det meste, som kunne føre tankene tilbake til den opprinnelige sufisme, og så trådte sektens leder, frøken Susanna Kjøsterud∗ – innehaver av et vel markert Babymagasin i Oslo – frem og holdt dagens preken over en tekst av Matteus'' evangelium. En både vakker og verdig tale, som kunne vært holdt i en hvilkensomhelst kristen kirke.
Efter prekenen var der en slags presteinnvielse. Det var 3 damer, der fikk innvielse, en danskfødt dame gift med en østerriker, en tysk dame og til min forbauselse også statsminister Gunnar Knudsens datter, frøken Lully Knudsen∗.
Og efter en stunds stille betraktninger var gudstjenesten forbi.
Det hele virket meget tiltalende og stemningsfullt.
Men jeg fikk jo av denne sufienes gudstjeneste intet bestemt inntrykk av, hva som egentlig var deres bærende idé og lære.
Fru minister Eyde∗, som bor på sanatoriet og har vært atskillig sammen med kolonien, gav meg dog senere enkelte opplysninger herom. Sekten er stiftet av en muhamedansk inder, Inayat Kahn[sic]∗, som var oppe i Oslo for noen år siden, og som døde i Paris i fjor. Sufiene hevder, at der skal vises en ubetinget respekt for alle religioner – ingen sufi må tale ondt om noen religionsbekjennelse – og deres hovedmaksime er å søke å gjøre godt mot alle mennesker, og hvis det kreves av dem, å påta seg enhver tjeneste og ethvert offer, som kan bringe hjelp til et annet menneske. Har deres leder pålagt dem et slikt verv, har de ubetinget å lyde, hva det enn koster dem.
Jeg fikk også overlevert en del av Inayat Kahns skrifter til gjennomlesning. Der var i dem mange vakre og tiltalende tanker – men noe egentlig nytt og originalt fant jeg ikke i dem. De var kun som en svak avglans av Bergprekenens enkle og sublime ord.