Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931




Oslo, 14. juli 1931

Det norske utenriksdepartement, som i begynnelsen av inneværende måned til den danske minister i Oslo hadde uttalt, at den norske regjering betraktet det av hr. Devold foretatte skritt med okkupasjon som en helt privat handling uten innflytelse på den norske regjerings politikk, har i en note avgitt for noen dager siden meddelt den samme, at den norske regjering ved kgl. resolusjon av 10.juli har "sett seg nødt til" å okkupere den samme landsstrekning på Øst-Grønland, som var okkupert ved hr. Devolds "private handling", og har gitt den samme hr. Devold politimyndighet over området.

Som grunn for nødvendigheten av denne handling anfører den norske regjering hensynet til Norges rettsstilling under en avgjørelse ved den faste domstol i Haag, for hvilken tvisten nå skal innbringes.

Forut for den norske regjerings beslutning er der gått en noteveksling, hvor­under den norske regjering, idet den foreslo for den danske regjering tvistens innbringelse for den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag, sam­tidig ville, at Danmark skulle erklære seg enig i, at hvis domstolen ikke anerkjente den danske suverenitet over omhandlede områder på Øst-Grønland, skulle den danske regjering ikke motsette seg, at Norge fikk suvereniteten over disse, og at Danmark videre skulle erklære seg enig i, at suvereniteten skulle bedømmes ut fra den faktiske og rettslige stilling, således som den var den 1. juli 1931. Den danske regjering har imidlertid – naturlig nok for­resten – avslått å gå med på disse betingelser på forhånd, idet den dog sam­tidig har erklært, at den er rede til å ta "enhver naturlig konsekvens" av den eventuelle dom.

Når den norske regjering er gått til okkupasjon er det vel dels fordi dens sakkyndige rådgivere har ment, at Norges stilling overfor den internasjonale domstol skulle være så meget sterkere, når områdene var tatt i besittelse av Norge, og dels fordi skriket i en del av den norske presse var blitt så sterkt, at den ikke – særlig under hensyn til sitt partis program ved siste stortingsvalg – har våget å ignorere det. Bondepartiets tidligere fører og mektigste mann, statsråd Mellbye, ropte jo fornylig ut i et møte i Logesalen, at det norske flagg, engang heist der oppe, aldri måtte fires.

Vi norske er jo mestere i formalprosedyre, men at Norges sak skulle stå synderlig bedre ved den internasjonale domstol, fordi om Norge midt under forhandlingene med den annen part skrider til en okkupasjon, tror jeg vil være en illusjon. Det blir sikkert alene realitetene, de internasjonale dommere vil legge til grunn for sin avgjørelse. Vår tid søker jo på alle rettslige områder å fri seg så meget som mulig fra gold formalisme.

Når det i store deler av pressen heter at der står en enstemmig norsk opinion bak den norske regjerings handling i denne sak, er det en overdrivelse. Jeg har talt med mange intelligente og patriotiske menn i disse dager, som ser annerledes på saken. Men selvfølgelig er det enhver lojal nordmanns plikt, når skrittet er tatt, å avholde seg fra enhver opinionsytring i motsatt retning – og følge den engelske maksime Right or wrong – my country.

Hvis Norge kunne få sin rett til å drive sin virksomhet på Øst-Grønland uan­tastet og uhindret anerkjent, står suvereniteten over disse øde strekninger for meg som et spørsmål av mer underordnet betydning. Efter hva stortings­president Hambro har uttalt, har suvereniteten over Spitsbergen inntil dato kostet oss 50 millioner kroner – og ennå er ikke vår suverenitet over Svalbard anerkjent av alle stater. Bl.a. har Russland, som jo har store interesser i de arktiske farvann hittil ikke villet gi sin anerkjennelse.