Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Farris Bad∗, Larvik, 21. juni 1931
Barbara∗ ligger i år ved badet her, og jeg reiste ned for å tilbringe min 65-årsdag sammen med henne.
Det er et vakkert anlegg, og badet har en henrivende beliggenhet med utsikt over havet og med bøkeskogen like bak badets hovedbygning. Hagen og parken er meget velholdte og med en rikdom av blomster, og badets kjøkken meget soignert og nesten for overflødig. Men her er få badegjester, så badets drift kan vel neppe lønne seg. Det er folk fra byen, som i år har leid badet av Farris'' direksjon for om mulig å bevare det for byen, da der var under alvorlig overveielse å nedlegge det.
Jeg har benyttet anledningen til å farte litt omkring i byen og dens omegn. Bøkeskogen så nær ved er jo en stor akkvisisjon for badet med sine mange vakre utsiktspunkter dels ut over det åpne hav, dels opp mot det vakre og smilende Farrisvann. Og her er alltid lunt, selv om det blåser.
Jeg besøkte en dag også byens eneste severdighet, "Herregården"∗, den store tregård, som Ulrik Fredrik Gyldenløve∗ bygde i det 17. århundre som residenspalé, efterat han hadde samlet seg de betydelige jordegodser, hvorav grevskapet Laurvigen∗ opprettedes. Efter Gyldenløves død gikk det over til hans arvinger, grevene Danneskjold Laurvigen∗, og efter denne slekts utdøen til grevene Ahlefelt Laurvigen∗, som i begynnelsen av forrige århundre solgte det til kong Fredrik 6∗, og som igjen noen år efter solgte det til familien Treschow∗, som imidlertid har forlagt sin residens til det utenfor byen liggende Fritsøhus∗, hvor der ble oppført en ny stor moderne stenbygning.
Efterat "Herregården" var kommet i byens besittelse, har det vært brukt som kommunelokale – her presiderte Johan Sverdrup∗ som ordfører i byen, senere som latinskole. Nå er det meste av bygningen innrettet som et museum, idet man så vidt gjørlig litt efter litt søker å gi værelsene deres gamle utseende og utstyr. I en del av bygningen har forøvrig byens prest sin bolig.
En del av interesse var der jo å se, men en stor del av bohavet var jo kun eftergjorte ting. Den store sal i 2. etasje var dog meget festlig og vakker i sine proporsjoner og med en praktfull utsikt ut over fjorden og helt ut til havet.
Også partiet rundt kirken – som på den ene side flankeres av en gammel stilfull enetasjes steinbygning∗, som er innrettet som et slags asyl eller gamlehjem for avgående funksjonærer ved Fritzøs bedrifter – virker smukt og tiltalende. Jeg satt lenge på en benk der og nøt solen og den friske bris fra havet, som man har rett ut.